Jon Michelet: Thygesen-fortellinger, Oktober forlag 2005 231 s.
Men Thygesen er ikke død. Jon Michelet børster støv av tidligere ikkebokutgitte Thygesen-fortellinger som tidligere har vært offentliggjort i Dagbladet.
Det er i alt tre av dem, skrevet mellom 1996 og 2005. I tillegg er det en tidligere fortelling som han skrev for Arbeiderbladet.
Kvaliteten på dem er skiftende. Men han er utvilsomt best der han i kortfattet form lager en kriminalhistorie uten de store faktene og med de små glimtene og intrigene til grunn. Dette er kammerfortellinger på det aller fremste.
Det er når han ikke tar til de store faktene men lar de store avsløringene ligge der uoppklart at når han når lengst. Selvfølgelig kan han ikke dy seg og må brette ut det store lerretet som bakgrunn. Men det er beundringsverdig hvordan han koker dette ned til fullt ut forståelige hverdagslige hendelser. Faktisk kunne vi ha litt sympati for den gamle tusseladden av en Stay-Behind soldat som lar års frustrasjon få utløp i avtrekkeren. Og i den første fortellingen lar han morderen gå fri og overlater eventuelle bevis til bålet.
For i fortellinger som dette er det personligheten Thygesen som stiger fram. Han er nå nådd den anselige alder av 68 etter at forfatteren første gang presenterte ham i bokform for over førti år siden. Selvfølgelig låner forfatteren mye av seg selv i tegningen, men hvem gjør ikke det? Og det er jo kanskje derfor at Thygesen som person har fått en slik stor plass i norsk bokverden. Han eier personlighet og framstår som ekte i bokform. Jon Michelet har også fått Riverton-prisen for to av sine tidligere bøker om Thygesen. Og siste ordet er på ingen måte sagt.
