Jon Michelet: Mordet på Woldnes, Oktober forlag 2008, 217 s.
Jon Michelet er ute med en ny Thygesen-bok, like frisk og freidig som da han for 33 år og10 bøker siden kom med den første Thygesen-boka. Jon Michelet og Thygesen er nærmest blitt en institusjon å regne innen norsk krimlitteratur. Han startet som advokat, var en kort stund i politiet, men har de siste årene blitt en einstøing av en frimerkesamler som i sitt gamle arvete foreldrehus Bestun ikke tar så veldig alvorlig på svarte transaksjoner.
På mange måter er krimbokhelten også forfatterens alter ego. En behøver ikke være all verdens ekspert for å fatte dette. Jon Michelet har om ikke akkurat vokst opp på Bestun, så i kunstnerkolonien rett ved. Han er i dag bosatt på Larkollen rett ved Moss, og denne boka finner også sted i Østfold på det oppdiktede stedet Woldnes men med snare turer til Hvaler og Fredrikstad.
Jon Michelet er alltid Jon Michelet. Freidig, frekk og med språklige uttrykk du forbløffes og frydes over. Men nå har Thygesen dratt på årene og handlingen blir deretter. Det er uten de store hoppene og sprellene vi leser den nye Thygesen-boka. Thygesen har konstatert prostata-kreft – noe vi får vite svært mye om i denne boka – og lar seg overtale til å legge seg inn på Woldnes private klinikk og behandlingshotell ved Vansjø hvor han også skal forsøke løse en mordgåte.
Woldnes er et et sted for de rike og Jon Michelet går ikke av veien for å skildre hva han mener om det eksklusive private helsetilbudet og om rikfolkets vaner og uvaner. DenneThygesen-boka er overraskende på mange vis. Stille ettertenksomhet finner vei inn på sidene, det er som sagt mange refleksjoner over prostata-kreften å finne, men Jon Michelets skriveklo og kraftfulle uttrykk fornekter seg ikke. Dessuten holder han seg til å begynne med i en nesten miss Marple-tone, arven fra Agatha Christie og det lukkede rom anes svært tydelig. Alle skal ha motiv og intrigene mellom hovedpersonene avsløres en for en. Men underveis forlater Jon Michelet dette sporet, og vi får ingen avsluttende scene hvor alle samles i et og samme rom.
I stedet lar Jon Michelet fortellingen fortsette etter at mordgåten er løst. De siste sidene blir en nesten altfor søt historie hvor han tross sin prostata-historie involverer seg med en barndomsvenninne.
Tvers igjennom er det Jon Michelet på ekte vis, språklig frekk som alltid og med en tone hvor han ikke legger skjul på hva han mener om det ene og det andre i samfunnet. En ekte Thygesen-roman på sitt beste! Vi er såvisst ikke ferdig med Jon Michelet og Vilhelm Thygesen.
