Odd Harald Hauge og Gunnar Stavrum: Storeulv – En uautorisert biografi om John Fredriksen, Gyldendal 2005 381 s.
Lesningen av den ‘uautorisert(e) biografi om John Fredriksen’ er til å bli uhemmet tilhenger av alle forslag om statsmonopol, til å bli en ensidig entusiast til alle ideer om statlig ledelse og styring. For sagaen om verdens mektigste tankreder, John Fredriksen, er ikke lystig lesing. Det handler om fylleslag, guttas verden, stadige rettssaker mot gamle venner og forretningsforbindelser – og ikke minst om en enorm unndragelse av ethvert ansvar for det samfunnet du er vokst opp i. Her er det jungelens lov som gjelder. Det gjelder å griskt rappe til seg på siden eller utenom lovens grenser. I hvert fall langt hinsides moralske og etiske grenser.
Hovedpersonen pendler i dag mellom Bygdøy (Oslo), Geilo, Chelsea (London), Marbella (Spania), Kypros og Bermudas med sin privateide jet. Dette for i første rekke å kjøre slalåm mellom enhver mulighet for at han skal legge igjen penger i form av skatter og avgifter på sine virksomheter og sin enorme formue som har oppstått i form av utbytte på kjøp og salg, fraktrater og manipulasjoner mellom alle hans selskaper.
For å komme dit han er i dag må mannen innrømmes et visst talent, for å si det pent. Forfatterne kaller han rett og slett ‘genial’ i måten han opptrer på. Det er mulig dette er det rette ordet, for det kreves mer enn talent for å bli millardær av en slik størrelse.
John Fredriksen er Vålerengagutt oppvokst i sosialdemokratiske tider i en vanlig familie på Etterstad. Hans innsats for fottballklubben er også gedigen. Noen titalls millioner er blitt sjenket med jevne mellomrom de siste årene og har reddet klubben økonomisk. Han må utvilsomt tilskrives en stor del av æren for at fotball-laget i dag er Norges beste. Men dette, og at han avgjort står utenfor de hovne aristokratiske familieklanene, er noe av det avgjort sympatiske en kan finne ved denne mannen.
Da forstår man også bedre det ryktet han opparbeidet seg helt fra Casinos dager med å være en av gutta på byen, temperamentsfull i det glade lag, som gjerne lot neven tale. Hans bøllete opptreden får i hvert fall litt forsonende skjær over seg.
Det er kanskje denne opptredenen som beredet grunnlaget for at Oslo-poltiet fikk ham i varetekt for fire måneder på slutten av 80-tallet. Den gangen gjaldt det forsikringssvindel og en hel masse andre forhold. Hans oljetankere ‘stjal’ litt av lasten på sine ferder og han førte skipsmannskap inn i krigssoner. Med god pengebok og gode advokater skled han unna dom og det endte med forlik og bøter.
Boka om John Fredriksen kom i 1991. Den ble merkelig nok en kultbok for næringslivledere, dvs. folk av samme støpning. Dette er et opptrykk av denne boka pluss en oppfølging som går fram til våre dager. Men det er forstemmende for norske næringslivledere at de oppfattet John Fredriksens historie fram til 1990 som ‘kult’. Det er også her man finner det mest hårreisende og graverende. Det er etter kort lesing av dette at man bare skriker etter statsdirigering og offentlig eierskap og kontroll. De faktiske begivenheter er så graverende og store at selv ikke en Nordahl Grieg kunne beskrive det krassere i sin Vår ære og vår makt.
Den enorme formuen er skapt på forsikringssvindel og krigsprofitt – blant annet. Bare se for deg bildene fra slagmarkene i krigen mellom Irak og Iran i sin tid. Vit da at store deler av de våpnene som forårsaket død og fordervelse var fraktet inn av en nordmann som omgikk FN og norske lover og regler. Mannskapene på skipene hans ble også utsatt for stor risiko ved fraktene av bl.a. olje. Men det er ikke nytt, han startet med dette allerede i Vietnamkrigens dager. Bare dette er nok til å føle atskillig mer enn vemmelse.
Visst er det et eventyr. Mannen har nådd langt, kanskje lenger enn noen annen født i Norge noengang. Derfor må han finne seg i at noen titter ham i kortene, hvor ubehagelig det enn kan føles.
Bokas siste del, dvs. etter 1991, gir et mer sympatisk bilde av mangemilliardæren. Her merker vi at forfatterne under det hele kan ha en mer forsonenende innstilling til mannen enn første del gir inntrykk av. Her kommer også rent ut sagt mennenskelige trekk fram. Vålerenga er et eksempel, et annet er at han anonymt har skjenket Rikshospitalet milliongaver.
Men særlig det siste skjærer det seg. For John Fredriksen har holdt unna disse beløpene i det mangedobbelte opp gjennom årene i det han har lurt unna og omgått i skatter og avgifter til den norske stat. For det er jo disse skattene som er med på å betale helseregningene!
Bare en enkelt ting til må nevnes som dukker opp på de siste sidene, han står også bak inkassofirmalet Aktiv Kapital. Den enes nød blir den andres brød.
Alt i alt er dette en bok som sine forsonende trekk for personen til tross gir et avskyelig bilde av en verden de fleste normalt ikke kan tenke seg eksisterer. Det som er mest forstemmende er at norske næringslivsledere oppfatter dette som et forbilde og besnærende. Men de har jo sin spesielle historie i griske avtaler og urimelige lønninger å se tilbake på.
En kan bli tilhenger av statsmonopoler for langt mindre.
