Tintner Memorial Edition vol. 12 Colonial Diversions, orkesterminiatyrer av Grainger, Lilburn, Dreyfus, Benjamin og Coulthartd
Symphony Noca Scotia dir.: Georg Tintner Naxos 8.557244
Dirigenten Georg Tintner døde for knapt fem år siden, litt over 80 år gammel. Da hadde han nettopp fullført sitt store prosjekt som vil gjøre ham til et lysende monument i nyere musikkhistorie. Han hadde spilt inn samtlige av Bruckners symfonier slik komponisten opprinnelig hadde skrevet dem.
For slik etterverdenen er blitt kjent med de mektige symfoniene til Bruckner er det bare de tre siste som er noenlunde slik komponisten hadde tenkt dem ut. Revideringer og omarbeidinger foregik kontinuerlig fra en mann som var svært usikker på seg selv og som i tillegg møtte massiv motstand fra en fiendtlig innstilt musikkverden. Resultatet var bleke symfonier for å tilpasse den tids bornerte wienere.
Den opprinnelig andre symfonien trakk han tilbake fra oppførelse. Den har i etterkant fått betegnelsen 02, den andre nullte symfonien. I virkeligheten fullførte altså Bruckner nesten elleve symfonier, men to av de første har fått betegnelsen 01 og 02.
Men det er i den symfonien som nå har betegnelsen “den andre” at vi ser hvordan Bruckner, misfornøyd med seg selv og tvilende på at han fikk til noe, kuttet så å si hele symfonien og omarbeidet og radbrekket resten. Når vi hører den opprinnelige andre i Tintners utgave blir vi slått av den store forskjellen og hvilken mektig symfoniker Bruckner var. Plutselig har vi fått et genuint verk, en stor symfoni på linje med de mektigste og største han skrev og en toneverden som forfører oss totalt.
Nesten alle de offisielt ni symfoniene og den andre nullte ble spilt inn slik Bruckner opprinnelig skrev dem. Ved dette ga den østerriske dirigenten oss en ny og rikere Bruckner og musikalske opplevelser av en uendelig rik verdi. Det var dette som ble hans store livsverk.
Georg Tintner flyktet fra nazismen på slutten av 30-tallet. Hjemme i Wien var han først og fremst en lovende komponist som hadde fått verkene sin framført i radioen. I en alder av 19 var han blitt fast dirigent i Volksoper. Han hadde blant annet samarbeid med Bruno Walter og Felix Weingartner. Han slo seg først ned som kyllingfarmer i New Zealand. Men snart tok det voksende musikklivet i New Zealand fatt i ham. Han fikk oppgaver og i 1954 ble han kalt til den australske operaen som dirigent. Han fikk også en stilling som sjefsdirigent i Cape Town men kuttet ut den av politiske grunner.
Så ble det London og Sadler’s Wells. På 70-tallet var han i Kanada hvor han var sjefsdirigent for det orkester som spiller på denne CD’en Symphony Nova Scotia. Men han fortsatte å dirigere i Australia og New Zealand. Brucknerinnspillingene ble gjort med Det skotske kongelige nasjonalorkesteret, Irlands Symfoniorkester og det senere berømte New Zealands Symfoniorkester.
På denne minnes-CD’en er det komposisjoner fra Australia og New Zealand vi hører. Lette stykker, det motsatte av de tunge og arkitektonisk oppbygde Bruckner-symfoniene.
Men det er Bruckner han vil bli minnet for.
