Til lykke med dagen – Bjørvika-operaen fem år

I dag tar vi av oss hatten og gratulerer 5-års jubilanten: Bjørvika-operaen fyller fem år. 12. april 2008 åpnet Bjørvika-operaen med stor festivitas. Hele TV-kvelden var avsatt til direkte sendíng og på de gjeveste plassene på første balkong satt prominente kongelige fra tre kongehus og gjestende statsoverhoder fra en rekke land med forbundskansler Merkel i spissen.

Åpningen var en verdensbegivenhet som ble fulgt av media over hele kloden. Fra Sydney kom det et hilsningstelegram som uttrykte glede over at Norge og Australia lå så langt fra hverandre, for verdens inntil da mest kjente og spektakulære operahus hadde fått seg en sterk konkurrent i nord!

Det var på denne åpningen at daværende forsvarsminister – den samme da som nå – sa at nå hadde vi fått virkelig noe å forsvare.

Den nye norske nasjonaloperaen vakte beundring hos alle. Det var ikke den største operaen verden hadde sett til da. Men den varme og intimitet den hadde var beundringsverdig ved sin uforming. Innvendig var det treverk som dominerte. Aluminium og betong var forvist, marmor fantes bare på utsiden. Akustikken var fenomenal. Berlin-filharmonikernes sjefsdirigent Simon Rattle var fra seg av begeistring på en konsert like etter åpningen og omfavnet en av arkitektene spontant.

Bjørvika-operaen fikk også Mies van der Rohe-prisen som det mest vellykkete kulturbygget i Europa. Dette er EU’s offisielle pris, på tross av at Norge ikke er med i EU.

Endelig hadde lille Norge fått et eget operabygg, en sak som hadde stått på dagsordenen i nesten hundre år. På tross av at Norge hadde frambrakt en av det forrige århundrets aller største sopraner – Kirsten Flagstad ble også institusjonens første sjef i midlertidige lokaler på Youngstorget i Oslo – hadde man ikke greidd å reise en egen scene for opera. Først fungerte Nationaltheatret som nasjonalopera de første tiårene etter at det ble åpnet i 1899, siden var Folketeatret på Youngstorget scene for Den Norske Opera som formelt ble opprettet i 1959. Det måtte oljerikdommer til, samt stå-på-vilje fra sentrale politikere, for å virkeliggjøre Bjørvika-operaen.

Norge var med dette blitt en operanasjon. Dette gjenspeilte seg i publikumsoppslutningen. Aldri før har så mange gått i opera i Norge som i disse fem årene. Folk har rett og slett lyst til å oppsøke den nye storstua i nasjonen og oppleve hva som blir vist der, ikke bare av opera men også balletter og konserter. Ringvirkningene har spredt seg over hele landet, noe vi har erfart en lang rekke steder hvor det settes opp operaforestilllinger på lokalt initiativ. Nordfjord har reist et eget operabygg.

Den Norske Opera har rykket fram i første rekke blant operaensembler i Europa. Kvaliteten er usedvanlig høy, noe som har gjordt seg utslag i at store operaer blir framført så å si utelukkende med egne krefter, noe som er sterkt uvanlig i operaverdenen i dag. Norske operasangere vendte hjem fra utenlandske scener og skapte dermed et kraftsentrum med base i Bjørvika. Norske sangere står ikke vesentlig tilbake for nordiske kolleger. Det er ettertrykkelig blitt vist en rekke ganger. For eksempel når en norsk sopran blir utropt av brittene som det forrige århundrets største kvinnelige sanger.

En av begrunnelsene for å invitere Den Norske Opera til fjorårets Savonlinna-festival var nettopp at ensemblet i Bjørvika hadde siden åpningen vist en imponerende vekst som satte det i aller fremste rekke!

Vi kan også se det i videre sammenheng. Nasjonalballettenhar fått seg en kraftig nivåheving, noe som resulterer i gjestespill til St. Petersburg og Paris neste år. Operaorkestereter blitt fullt utbygget til stort symfoniorkester og har gjort kjempesteg framover. Mange flotte og minnesverdige konserter har funnet sted.  Zubin Mehta og hans ledelse av Mahlers andre symfoni kommer for alltid til å bli sittende.

Operaen i Bjørvika er et flerbrukshus. Det skal ikke bare framføre opera- og balletforestillinger men også gi plass for konserter og forestillinger av blandet karakter. Vi er av dem som har duvet med av reggae-rytmer framført av et levende band på Scene 2. Det har vært ulike former for visesang, pop og rock på den store scenen, i neste sesong kommer også heavy metal-bandet Satyricon. Om sommeren finner det sted utendørs arrangementer med opptil flere tusen til stede. Hvilken opera i verden kan vise til slikt?

At Bjørvika-operaen på denne måten åpner opp for alle, har betydd svært mye for publikumsoppslutningen. Det kunstige skillet til fiffens såkalte ‘finkultur’ er på lang vei fjernet og gjør at de fleste nå kan nyte godt av det som vises i nasjonens nye storstue.

Men selv om vi er stolte over fem-åringen er det ikke dermed sagt at alt bare er solskinn og lykke. Vi kunne hatt ennå flere operaer på repertoaret og det skjemmer endel at man i den første lykkesrusen kanskje overvurderte seg selv litegranne slik at det er nødvendig å skjære ned på utgiftene. Hvis det fører til oppsigelser er dette et aldri så lite skår i gleden.

Men vi kan på langt nær slutte oss til kritikken som går på at over 600 ansatte er altfor mange, i hvert fall av ikke-kunstnere. Dette minner i altfor sterk grad om den sure gammelmannskritikken som kom på 1970-tallet da norsk teaterdrift ble profesjonalisert og kom inn under offentlige tilskuddsordninger. Vi skulle likt å ha sett den operaforestillingen som kom i stand uten kulisser eller kostyme, lys og sminke. Eller det operahus som ikke hadde folk til å selge billetter eller betale ut lønninger – til kunstnerne.

Vi har også registrert at repertoaret i disse fem årene har svingt en god del og at enkelte forestillinger har vært nesten katastrofalt dårlige. Men innen operaverdenen kan man ikke ha full klaff med alt.

Vi ønsker bursdagsbarnet all lykke med dagen!