Cecilia Bartoli: Sacrificium – The sacrifice of hundreds of boys in the name of music, arier skrevet for kastratsangere av Porpora, Caldara, Araia, Graun, Leo, Leonardo Vinci, Broschi, Händel og Giacomelli. Cecilia Bartoli – mezzo-sopran, Il Giardino Armonico, dir.: Giovanni Antonini
Decca 478 1521
Det har ligget i kortene at Cecila Bartoli ville gjøre en CD som dette. I hele hennes karriere har hun stadig gravd fram mer eller mindre ukjente operaer og operakomponister, verk som uten hennes innsats kanskje ville være totalt glemt i dag. Hun har mye av æren for at Vivaldi – som operakomponist – nå står på repertoirlistene til de fleste operahus med respekt for seg selv verden over. Hun har trukket fram musikken til ‘Mozart-rivalen’ Salieri blant andre.
Mye av det som foreligger på denne CD’en er delvis kjent fra hennes mange konserter, i hvert fall av tilsvarende musikk. Men når hun gjør ambisjoner av å gjengi berømte arier for kastrater og gjør dette på en hel CD-utgivelse må man jo spørre seg selv om hun kanskje tar en for stor jafs. Makter hun dette?
Kastratstremmen høres heldigvis ikke lenger. Heldigvis fordi menneskeheten har endelig innsett at det å kastrere unge gutter for at de skulle bli ‘syngemaskiner’ er at altfor stort offer å ta. Det er rett og slett en umenneskelighet og en barbarisk handling som hører fortiden til – og det skal vi være glade for. Det vil forbli et apropos i dagens debatt om omskjæring av kvinner. Er vår vestlige sivilisasjon de siste tre-fire hundre årene noe vi virkelig kan være stolt av på alle områder?
Kastratsangerne var formidable. De hadde etter sigende en stemmekraft som var vanvittig. De kunne forene kvinnesopranens høye register med kraftig stemme. Sånn sett ble de fra 1600-tallet helt inn til vår tid utrolig populære. Kastratsangeres berømmelse kan sammenliknes med de fremste popartistene i dag. De var også populære av andre grunner, de ‘fikk det til’ og var populære elskere for hoffdamer som både ønsket seg adspredelse og eventyr og ikke risikerte noen synbare følger.
Den mest navngjetne av kastrasangerne var Farinelli. Det går mange myter og historier om han og andre kastratsangere opp gjennom tidene.
Cecilia Bartoli er kanskje den sangeren i verden i dag som burde ha størst forutsetninger for å kunne mestre de vanvittige utfordringene som ligger i musikk som dette. Vi har ingen muligheter for å sammenlikne med de virkelige kastrasangerne. Kommer hennes maskingeværliknende snatring til nytte i disse ariene? Mestrer hun den fylden, også i de lavere registre, som kastratsangerne opplagt måtte ha?
Så langt vi kan bedømme, ja! De vanvittige koloraturløpene hennes imponerer nok en gang. Vi tror ikke det er mulig det vi hører. Det snatrer og smeller. Hennes maskingeværsalver treffer oss med en kraft som er helt uten like.
Disse ariene er også dels svært melodiøse. Her imponeres vi igjen. Denne gangen fordi hun går lavt i registeret – og synger med fylde og tone.
Hun får godt følge av stjerne-ensemblet Il Giardino Armonico. Det riktig smeller i deres presise ansatser.
Denne utgivelsen inkluderer blant annet en praktfull versjon av Händels kjente Ombra mai fu, opprinnelig skrevet for kastratstemme.
Cecilia Bartoli er et unikum i vår tids musikkverden. Hun står som en udiskutabel ener blant verdens mezzo-sopraner. Ingen er i nærheten av å komme opp mot henne. I tillegg har hun gjennom flere år gjort en uvurderlig innsats i å grave fram mange glemte skatter fra sangkunstens område. Når hun også eier en frodig og varm scenepersonlighet sier det seg selv at det er mye vi kan glede oss over.
Inntil vi igjen får oppleve henne på konsert: nyt denne nye CD’en. Den er virkelig verdt det!
