John le Carre: Skredderen i Panama, 391 s., (The Tailor of Panama – 1996), oversettelse: Isak Rogde, J.W.Cappelens forlag 1997
I denne siste boka til den moderne spionfortellingen grandiose mester, John le Carre, går vi tilbak til røttene. Forfatteren forlater sin nitide skildring av miljøet i og rundt Whitehall og det britiske etterretningsvesenets mer eller mindre intrigante og personlige infløkte nett. Bare delvis, for forfatterens gamle klo og grundige kjennskap til tidligere tiders (og kanskje også dagens?) interne forhold, kommer til syne et stykke ut i handlingen.
Hovedvekten i denne fortellingen er ikke lagt på å skildre personene i skandaleombrust britisk Intelligence. Smiley er borte, og det har han også vært i de siste bøkene til le Carre. I stedet søker han tilbake til røttene. Det er Grahams Greene’s ånd vi finner svevende over denne fortellingen, noen ganger dels for tydelig.
Skredderen i Panama er nitti-tallets versjon av Vår mann i Havana. Er man kresen nok, vil man kunne beklage og spørre om forfatteren begynner å mangle inspirasjon, for her følges intrige, til og med regional plassering, et langt stykke på vei i handlingen. Nok om det, etterhvert blander le Carre inn det han kjenner mest av alt på denne jord: det indre miljø i britisk etteretning, og fortellingen tar av i all sin frodige lystighet.
Det er en tildels morsom og artig historie le Carre lar oss følge. Borte er Smiley’s personlige fortredeligheter, venne-svikene, Whitehall-intrigene og de engelske tvetydighetene som av og til kunne få hans bøker til å anta en viss ugjennomtrengelighet. Nå står vi tilbake med en renskåret fortelling, en svært grei intrige – om enn noe luftig formet. Slikt tåler vi imidlertid, for dette er spenning og spion, skrevet av genreens store mester av i dag.
Gjennom en svært enkel start på fortellingen får vi høre hvordan en britisk ambassade-funksjonær verver en tidligere kriminell, nå hardt gjeldsbelastet men tilsynelatende suksessfull herreskredder for Panamas overklasse. Etterhvert tar det hele av, London forlanger resultater til å fylle ut det analyse-bildet de har skapt på forhånd, og herfra og ut antar fortellingen det le Carre-crescendo vi kjenner, virtuost skrevet, med løgnen og bedraget som underliggende konflikt – og hele tiden på grensen av det usannsynlige.
En John le Carre på enklere og mer forutsigelige stier. Neppe den boka for de som savner Smiley’s intellektuelle sårhet og kjølighet, men en artig og fengslende fortelling likefullt.
Og da er det meste slik det burde være.
