Oslo Konserthus 8.5.2014 Beethoven: Klaverkonsert nr. 3, Richard Strauss: En Alpesymfoni, Oslo-filharmonien, Paul Lewis – klaver, dir.: Vasily Petrenko
Det ble tindebestigning i dobbelt forstand. Bokstavelig talt med den mest spektakulære musikken som kanskje noengang er skrevet, Alpe-symfonien. Men symbolsk opplevde vi en tur på høydene også med den glitrende framføringen av Beethovens tredje klaverkonsert av Paul Lewis.
Paul Lewis har grunn til å være svært fornøyd med de internasjonale lovordene han har høstet for sitt Beethoven-spill. For det han viste i Konserthuset i går var svært overbevisende. Det sier vi for vi er ikke helt bortskjemte her hjemme med dyktige utøvere som spiller Beethoven. Vi skal ikke våge oss på noen sammenlikning men bare si at det vi opplevde i går var noe av det mest ultimate vi kan tenke oss. Han evner å lytte til musikken og komme nærmest på innsiden av den. Så formidler han den til oss i kraftig, men ikke altfor kraftig spill, framført uten overfølsomme fiksfakserier.
Dette var morsomt å oppleve!
Vi må også gi ros til orkester og dirigent som var usedvanlig presise og lydhøre. Vi merker tydelig at muskerne skjerper seg et aldri så lite hakk når sjefsdirigenten er på podiet. Det gir løfter om mange flotte stunder framover, noe også et svært fulltallig publikum viste å sette pris på.
Den nesten timeslange Alpe-symfonien gjør krav på nærmere 140 musikere, noen av dem også under podiet (som her). Det er særlig slagverksseksjonen med blandt annet kubjeller og vindmaskiner som gjør stort beslag på folk. Men også orgelet og messing, ikke minst de brummende Wagner-tubaene, lot seg tydelig høre.
Det sier en god del at første gang det ble produsert av digital compact disc for salg var det nettopp med dennne musikken!
Richard Strauss skrev sitt store verk rett før den første verdenskrig brøt ut. Fra sitt arbeidsværelse i den staselig villaen i Garmisch han hadde bygget for pengene han hadde tjent på operaen Salome, hadde han fri utsikt til de største alpetoppene (skjult av tåke på vårt foto). Da nyheten om vennen Mahlers død kom til ham satte han seg umiddelbart ned for å skrive et orkesterverk til minne om ham. Det resulterte til slutt i denne symfonien. Det er et symfonisk dikt i ordets rette forstand. Det starter om natten med spektakulær soloppgang og ender ved tilbakekomsten etter at natten igjen er falt på. Underveis på tindebestigningen har vi vært gjennom blomstrende enger med beitende kyr, et fossefall, en farlig isbre å krysse, farefulle stup og ikke minst et voldsomt uvær på veien ned. Symfoniens spektakulære høydepunkt er utvilsomt visjonen på toppen av den største tinden.
Alt beskrevet i musikalske former.
Det er selve klangen som gjør størst inntrykk, hvordan komponisten skildrer naturkreftene og inntrykkene han får av tindebestigningen. Det starter i brummende mørke, som det også avsluttes.
En slik veldig naturropplevelse krever en dirigent som ikke blir altfor svett og et orkester som mestrer klang. Begge delene var på plass i går og ga oss en sjelden opplevelse.
