Bruckner: Symfoni nr. 1 (originalversjonen 1866), Adagio fra symfoni nr. 3 (1876) (begge for første gang utgitt på CD/plate)
Royal Scottish National Orchestra dir.: Georg Tintner Naxos 8.554430
Så har Bruckner-serien til Naxos og Georg Tintner nådd sitt sluttpunkt. Den første symfonien blir den verdige avslutningen på innspillinger som bare ikke er bemerkelsesverdige og kvalitetssterke hver for seg. De har også gitt oss en helt ny Bruckner. Georg Tintner har søkt og funnet versjoner i original som ingen har hørt før.
Da blir Bruckner også noe helt annet. Som den andre symfonien som i ren og uforkortet versjon framstår som noe langt annet – og atskillig bedre! – enn de avstumpete utgavene vi har vært vant til å høre. Det er Bruckners egne førsteversjoner som Georg Tintner har gravd seg fram til. Noen ganger skjønner man kanskje hvorfor komponisten lyttet på rådene eller tvilte på seg selv og reviderte symfoniene og forkortet dem betraktelig.
I andre tilfelle framstår Bruckner med en velde som gjør at han som symfoniker vokser atskillige hakk, og vi må undres på hvorfor det har måttet gå over hundre år før musikkverdenen oppdaget disse skattene hos en av de største symfonikerne overhodet.
Innspillingen av den første symfonien blir også den siste vi får av Georg Tintner med Bruckner. Han døde for kort tid siden, denne merkverdige dirigenten som etter nazistenes Anschluss i Østerrike søkte seg bort til alle verdens kanter og som få hadde hørt om før de første innspilllignene i denne serien kom for et par år tilbake. Men han har sørget for å etterlate seg innspillinger som gir verden et langt annet bilde av den store komponisten Anton Bruckner, og som i kvalitet setter til og med Berlinerfilharmonikerne og Karajanfullstendig i skyggen.
For han har et mesterlig grep om sin Bruckner. I denne serien har han tatt i anvendelse flere orkestre selv om det er The Royal Scottish National Orchestra som har stått for mesteparten av innspillingene, som denne. Georg Tintner er nærmest født og oppvokst med Bruckner fra sin ungdom i Wiener Singerknäben som da sto under ledelse av Bruckner-eleven Franz Schalk..
Det er originalutgaven av den første symfonien vi får høre, den som Bruckner selv dirigerte ved uroppførelsen i 1868. I tillegg får vi en ‘glemt’ annensats av den tredje symfonien, med en langt annen Wagner-betoning enn det vi har hørt av tidligere versjoner.
Vi kan forstå at komponisten var skeptisk til sitt første utkast av Symfoni nr. 1 og at selvtilliten hadde mange brister; han reviderte den og forkortet den sterkt til senere oppførelser. Det er orkesterbehandlingen som er svak. Bruckner hadde tydeligvis ikke den erfaring med større symfoniorkestre som kom til å prege ham i hans seinere symfonier. Fiolinene lyder til tider pistrete og mangler den støtten de skal ha fra et helt symfoniorkester.
Dette oppveies mer enn godt nok av den velden som framstår i verket. Når vi får høre det i sin uavkortete helhet er det en sann himmel vi føres inn i. Som med den andre og tredje symfonien blir dette et verk som verden knapt har sett maken til – og som vi ikke har hørt før. Det er for sterkt å si at dette er Bruckner i urframføring, men det er ikke langt unna. Vi kjenner igjen temaene og enkelte av frasene, men ellers er det meste nytt. Særlig formen og dimensjonene – og det er her vi elsker Bruckner.
Den ‘glemte’ annensatsen til den tredje symfonien stammer fra 1877. Også denne lar seg høre for første gang for verden likesom den første symfonien. Satsen er lenger enn noe annet utkast. Den slutter også med en sterkere betoning av Tannhäuser-motivene enn det vi har hørt i andre versjoner.
Dette er en serie det er umulig å styre unna for de som har et forhold til Bruckners musikk. En nyoppdagelse, musikkskatt og en forståelse og tolkning som er helt unik. Vi skal være glad vi fikk den, så å si på overtid.
