Espen Haavardsholm: Tjue, Oktober 2006, 311 s.
Boka sier allerede i tittelen hva det dreier seg om: en ung mann, tjue år gammel, på terskelen til sitt voksne liv.
Espen Haavardsholm dikter fritt rundt begivenheter fra hans egen oppvekst. Hovedpersonen Nils Haa (!) har nettopp begynt på Blindern. Årstallet er 1965. I bakgrunnen larm av storpolitikk og regjeringsskifte. I forgrunnen, den unge mannen og hans venner, hans opplevelser med damene og de første veene av det som skulle bli en ny generasjon radikale litteraturfolk i tidsskriftet Profil.
De skulle likvidere den borgerlige roman, få ut likstanken, som de uttrykte det. Langt på vei lyktes de, i hvert fall hvis vi ser det nå i nærmere tredve års etterkant. Kretsen som vi aner allerede i denne boka, ble til kanskje den største begivenhet på litteraturfronten i Norge etter krigen. Derfor er det artig å lese den fritt diktete halvt selvbiografiske romanen om starten på det hele.
Men boka er langt mer enn dette. Det er også historien om Nils’ sitt forhold til kameraten Zakk og de mildt sagt blandete og kaotiske foreldreforholdene til begge guttene.
Jeg hadde stor glede av denne boka. Ikke minst fordi Haavardsholm levende og friskt formidler sine inntrykk fra en tid som nesten er glemt. Husk at dette var lenge før ungdomsopprøret, strømningene på den tiden domineres av uklar kulturradikalisme som for oss nesten står i latterlighetens skjær når vi ser tilbake.
Men her er det meste med og uten omskrivinger. Katta er blitt latinskolen og personene er så lite kamuflerte at det går an sånn noenlunde å fabulere seg fram til hvem de var.
Haavardsholm forteller levende og godt. Jeg likte som sagt denne boka svært godt. Mer av det samme!
