To celli og stemmer

Patrick og Thomas Demenga: Lux aeterna
Alexander Kneifel: Lux aeterna, Thomas Demenga: Duo? o, Du…, John Barriere: Sonata No 10 G-dur, Roland Moser: Wendungen, Barry Guy: Redshift
Patrick Demenga – cello, Thomas Demenga – cello ECM 1695

Denne CD’en kom samtidig med Paul Gigers Ignis og ligger i samme bane. Skjønt gammel klang og sang fra 900-tallet blir ikke tilpasset og finpusset på denne CD’en. Her er hovedsakelig viet plass til dagens komponister.

Men klangene og estetikken tåler godt sammenlikning. Man assosierer lett til samme type ‘sfærisk’ musikk som Giger presenterer for oss.

Grepet med deres konsept – to celli og stemmer – er bruk av romklang og til en viss grad forsterkere. Men virkningen blir den samme.

Det eneste innslaget som faller litt utenom er når de to cello-brødrene demonstrerer at det utmerket godt går an å få to celli til å låte som et helt orkester. Dette gjør de til gagns i 1700-talls komponisten Barrieres sonate i G-dur – med god hjelp av etterklang.

Tittelsporet er av den russiske samtidskomponisten Alexander Kneifel som opprinnelig er cellist og tidligere elev av Rostropovitsj. Hans verk Lux aeterna er for to stemmer og to celli. Det er nesten som å høre Arvo Pärt med romklang. Celliene synger lange, enkle toner og beveger seg sakte opp og ned langs skalaen. De dveler ved hver tone, og i forsterket og dels forvrengt form oppstår original lyd. Atskilt kommer de to stemmene inn, karakterisert som ‘salmesang.’ Resultatet er vakkert og originalt – selv om assosiasjonene til Arvo Pärt er til å ta og føle på.

Den vakre klangen til tross, dette er også en CD som viser hvilke muligheter som finnes i cello’en hvis en våger å gå litt utenom det vedtatte mønsteret.