To komma åtte sekunder er den anslagsvise tida en kropp på 5o kg bruker på å falle fra et hotellvindu og ned på bakken. Fallet er sentralt både i denne boka med Tønsberg-advokaten Sven Foyn som i Knut Lindhs dokumentarbok om varsleren Jan Wiborg,
Det er laget TV-programmer og skrevet flere bøker om Wiborg-saken. Likevel er ikke temaet og spekulasjonene helt tørket ut.
Jan Mehlum: To komma åtte, Gyldendal norsk forlag 2016, 394 s.
I 1994 falt en nordmann ut av et vindu på et hotell i København og døde momentant. Han var ikke hvemsomhelst. Han hadde gjennom en tid foretatt kontrollundersøkelser av de målingene som var gjort angående værforholdene på Hurum, noe som førte til at landets hovedflyplass ble lagt til Gardermoen. Jan Wiborg mente å finne at disse resultatene var falske og manipulerte. Dette opplyste han i en rekke møter han hadde med stortingspolitikere og han sto klar til å legge fram resultatene av sine undersøkelser.
Så drar han plutselig og uforklarlig til København – og faller ut av hotellvinduet. Det ble ikke foretatt grundige undersøkelser om det som skjedde før etter flere år. Men både rapportene og København-politiets arbeid viser seg å inneholde store hull og gir ikke svar på spørsmålene som melder seg. Eller rettere sagt: de reiser igjen flere spørsmål. Særlig om Stortingets merkelige rolle.
Dette er bakgrunnen for årets bok som er en ren fiksjons-bok som bare i ytre trekk dreier seg om denne hendelsen. Med andre ord: en krim laget som ren fantasi og som ikke behøver å føle seg bundet av å være dokumentarisk. Men uansett er denne begivenheten det nærmeste vi har kommet i Norge til det som kan være organisert kriminalitet med dødsfall som følge. Uansett kaster skyggene av denne saken sterke antydninger om at alt ikke er som det skal være i vårt tilsynelatende fredelige Kardemomme-land: finnes det virkelig mennesker som er så desperate av hunger på egen vinning og profitt at de ikke går av veien for et mord?
Et slikt utgangspunkt ville friste de fleste og Jan Mehlum er en av dem. I sin historie holder han seg langt unna spekulasjonene om Gardermoen. I stedet er det fotballkorrupsjon, motorsykkelgjenger og prostitusjon – mer nærliggende temaer – som er de bakenforliggende temaer. Noen er så desperate at de for all del må hindre at sannheten kommer fram fra gravende journalister. Dette resultere ikke bare i et mord men i fler.
På slutten av boka penser han inn på Wiborg-saken igjen, en vri jeg syntes var mindre heldig i og med at han lar den inngå i handlingen og løsningen av bokas fiktive krimaffære.
Når det er sagt er det mye bra å si om boka til Mehlum. Mye av handlinga finner sted i København og det hviler en stemning av byens brune kafeer og sykkelstier over sidene.
Jan Mehlum låner bare de helt ytre trekkene av Wiborg-saken til sin krim-roman. Men indirekte bidrar han til å kaste lys over denne saken som i utgangspunktet er så vill og fantastisk at det ikke er til å tro at det har Norge som utgangspunkt. Det må også derfor sies at Knut Lindhs dokumentar-bok har et atskillig større dramatisk spenn i seg enn denne krimboka.
Som krimbok og med Tønsberg-advokaten Sven Foyn i hovedrollen er dette en helt grei og undeholdende krim med avgjort pluss for København-stemningen. Vi for vår del synes det er avgjort positivt at det skrivende folk ikke har lagt denne ugjerningen helt bak seg.
La det bli flere slik!
