Hjalmar Borgstrøm: Jesus i Gethsemane op. 14, symfonisk dikt, De dødes natt op. 16*, symfonisk dikt, Fiolinkonsert op. 25
Norrlandsoperaens Symfoniorkester, Terje Boye Hansen – dirigent, Jonas Båtstrand – fiolin, Nils Anders Mortensen* – klaver, Simax PSC 1311
Hjalmar Borgstrøm (1864 – 1925) er den komponisten i vår musikkhistorie som vi vet eller burde vite, er stor, men som er fryktelig lite omtalt eller spilt. Noe hjalp det da Bjørvika-operaen framførte hans Thora på Rimol, riktignok konsertant, for litt over et år siden. Forestillingen gjorde den gangen sterkt inntrykk, ikke minst for musikkens del. Operaen er også gitt ut på CD. Oslo-filharmonien spilte hans store symfoniske dikt Tanken for et par år siden, mange mener også at dette er hans viktigste komposisjon uansett sjanger.
Men utover dette er det tomt. Han har ikke etterlatt seg noen ‘hits’, iøynefallende melodier eller småstykker som hans jevnaldrende kollega Sinding. Det fortelles at Grieg var overbegeistret i sin tid da han fikk se partituret til hans første symfoni.
Borgstrøm sto med beina plantet i programmusikken. dvs. Liszt, Wagner og Richard Strauss. Han syntes Brahms var ‘kjedelig’ men han maktet ikke å ta opp i seg alt det som skjedde i musikklivet på begynnelsen av 1900-tallet. Mer og mer ble han stående som en stivbeint konservativ, dels reaksjonær komponist. Dette er vel også hovedgrunnen til at han gikk så fort i glemmeboka og ble satt til side.
Men vi skal ikke underslå at Hjalmar Borgstrøm ved siden av Sinding og noen få til var betydelige navn internasjonalt på denne tiden. Deres verk ble spilt overalt. Aldri før og aldri senere har norsk musikkliv stått sterkere enn på denne tiden.
Denne CD’en gir oss to av hans symfoniske dikt samt fiolinkonserten. Det er en velkommen utgivelse som fyller ut bildet av den store komponisten som nesten ingen vet noe om eller har hørt noe av. Selvsagt låter hans komposisjoner i dag noe ‘tykt’, for å si det slik. Det er ikke å komme forbi at det kan smøres på litt for mye av svulstig orkestermusikk. Men i den dramatiske utformingen er han stor og fascinerende, så sant du ikke begraver deg for mye i de konkrete ordene han ofte lar følge komposisjonene sine.
Med hovedverket Tanken blir dette et problem. Langt bedre går det med de to symfoniske diktene på denne plata. Jesus i Gethsemane inneholder endog stoff som peker mot det overførte og mer abstrakte. Da kan vi tåle det uten å la oss forstyrre av metafysisk pisspreik. De dødes natt er et slags sagn hvor de døde danser på kirkegården om natta. Her liver en klaverstemme opp.
Hovedverket på denne CD’en er utvilsomt fiolinkonserten som presenteres uten program eller forutbestemt idé. Det gjør at vi riktig kan nyte musikken til fulle uten å la oss forstyrre av ‘meninger’. Annensatsen er riktig vakker.
Jonas Båtstrand har solostemmen på denne konserten og han ledsages på en utmerket måte av Norrlandsoperaens Symfoniorkester.
