Oslo Konserthus 11.9.2008 Igor Stravinsky: Symfonier for blåsere, Béla Bartók: Divertimento for strykere, Robert Schumann: Symfoni nr. 2
Oslo-filharmonien, Arvid Engegård dirigent
Arvid Engegård begynner å bli varm i trøya som gjestedirigent for Oslo-filharmonien. Vi har ved flere anledninger de siste årene opplevd ham på podiet. Den tidligere konsertmesteren i Salzburg Camerata har fått vist at han kan få til langt mer enn å avholde en spektakulær kammermusikkfestival i Lofoten hver sommer. Eller for den saks skyld lede den fremragende Engegård-kvartetten på konserter og i CD-innspillinger. Det er når han svinger seg oppe på podiet at vi kan oppleve en ny dimensjon ved ham. Helst i Mozart, men som vi opplevde i går, i musikk av en komponist som formmessig ikke står så fjernt.
Det var en kammermusikalsk ramme som ble angitt ved gårsdagens konsert, vi kan kanskje si at det må være lov til å ta det litt roligere etter en hektisk sesongåpning med mye reiser og full rulle i Royal Albert Hall i London og når sjefsdirigent Saraste er i hjemlandet og er opptatt med Sibelius-festival. Først opplevde i et verk bare for blåserne, så et for strykerne før det etter pause ble konkludert med en stor symfoni. Stravinskijs kanskje noe mistydende verk Symfonier for blåsereinnledet før vi fikk en spenstig Bartok før pause. Der den ene 1900-tallsmesteren sto for rene klare linjer i så å si klassisk stil fikk vi det nesten motsatte ved den andre store 1900-tallsmesteren. Et frisk pust av puszta og ungarske rytmer kombinert med Bartoks ‘spøkelsesverden’, de hviskende fjerne strykerklangene som peker mot en mystisk og metafysisk verden, to verk i en avgjort kammermusikalsk stil som bare ble som forsmak på det som ventet oss.
Vi er fra tidligere vandt med Arvid Engegårds eminente grep om Mozart. På gårsdagens konsert fikk han vist at det er mer enn Salzburgkomponisten han har godt grep om. Hans ledelse av Schumanns ‘store C-dur-symfoni fra 1847 var ikke mindre enn i toppklasse.
Her fikk han et spenstig svar fra orkesteret. Vi må rett og slett spørre: hva går det av Oslo-filharmonien – i positiv forstand – denne høsten? Jubelen har vært stor for deres tidligere konserter til nå i sesongen, både her hjemme og i utlandet. I London kunne kritikerne uten forbehold konstatere at orkesteret var langt friskere og spenstigere enn New York Philharmonics som spilte i dagene før. Her hjemme har det ikke vært spart på superlativene.
Vi fikk konstatert i går at alt dette ikke har vært noen tilfeldighet. Vi har aldri før hørt en slik framføring av Schumanns symfoni som vi fikk her. Lett flytende, i ordets beste betydning og særlig frisk og spenstig i strykerseksjonen ble dette litt av en opplevelse.
Med Schumanns fåtallige symfonier går man lett surr i kronologien. Attpåtil skrev han flere i C-dur. Men denne ‘store’ symfonien fra 1847 må likevel regnes som hans største symfoniske mesterskap. Den er lagt opp etter de helt stor linjene med kanskje Schuberts store i C-dur som nærmeste sammenlikning, og hører vi ikke antydninger til den kommende Bruckner med svake hint av koraler hos messingblåserne? Ofte blir den betegnet som hans andre symfoni men er nå kanskje bedre kjent som hans ‘store’ i C-dur.
Schumann som symfoniker i Oslo-filharmoniens hender og under Arvid Engegårds ledelse, det er noe som riktig svinger!
