Richard Wagner: Ouverture til Den flygende hollender (opptak mars 1946), Forspill til tredje akt av Tannhäuser (opptak nov. 1953), Symfonisk syntese fra Parsifal (arr. Toscanini) (opptak mars 1940), NBC Symphony Orchestra. dir.: Arturo Toscanini, Testament SBT 1382
Fram fra arkivene dukker det opp en innspilling med Toscanini du knapt har hørt før. Ikke fordi en fordums stordirigenten har en tilnærming til Wagner som ikke akkurat preges av prøyssisk disiplin og Karajan‘sk taktfasthet, men fordi han her presenterer musikk de færreste har hørt før.
Ikke for det, Toscanini gir oss en Wagner hvor han smelter sitt italienske gemytt inn i Wagners verden. Ikke blir det derfor søtladent og overdvelende heller, han gir snarere Wagner en frisk duft av en annen måte å tenke på og oppleve den storslagne musikken.
Men det som er nytt for de fleste er at det presenteres et langt forspill til tredjeakten av Tannhäuser, musikk det ikke er vanlig å spille i dag. Forspillet har samme lengde som den berømte ouverturen til operaen, og dette er nok grunnen til at Wagner først og fremst selv fant at det ikke helt passet i denne formen. Det ble derfor liggende å støve inntil Toscanini dro det fram.
Arrangeringen av musikken til Parsifal er riktignok ikke ny på samme måte, men den er arrangert til en slags syntese av Toscanini, og denne måten å framføre den på er riktignok ny.
Men kan neppe si at disse seksti år gamle opptakene med Toscanini er noen ny oppdagelse, det er ingen sensasjon i så måte. Tannhäuser-musikken er jo kjent, fordi det er klanger vi kjenner igjen fra operaen. Men som symfonisk musikkstykke i konsertsalen lar det seg absolutt høre på denne måten.
Derfor blir det en egen opplevelse – en fest! – å høre Wagner og Toscanini på denne måten. Toscanini var en temperamentsfull dirigent, han gikk senere stordirigenter en høy gang ved sine utbrudd og følelsesmessige utladninger, ikke minst overfor orkestermusikere. En slik demon ville neppe overlevd i dag, og derfor er det kanskje godt at vi kan nyte slike opptak med ham.
For sine følelser og temperament til tross, dette er storslått musikk framført med innlevelse og nerve. Ikke minst, utmerkete tekniske opptak som ikke er preget av tidens tann. Rillene bærer på langt nær preg av at Den Røde Hær har trampet over dem. Bare synd det ikke er i stereo, ekstra synd fordi det er bare et par knappe år som ligger mellom de første ordentlige stereoinnspillingene i USA (midt på femti-tallet) og Toscanini (i Tyskland foretok man innspillinger i stereo allerede på 1940-tallet).
