Harald Sæverud: Orkesterverk vol: 1 og 2
Symfonier* 4-8, Canto ostinato*, Galdreslåtten*, Rondo Amoroso*,
Kjempeviseslåten, Siljyuslåtten, Den siste bå’nlåt, Fanfare and Hymn, Vade Mors
fra Peer Gynt-suiter 1 og 2, Syljetone, Romanse for fiolin og orkester, Cinquanta variazioni piccoli, Divertimento for fløyte og strykere, Gjætlevise-variasjoner, Småfuglvals, Klaverkonsert 
Bergen Filharmoniske Orkester dir.: Dmitri Kitajenko*, Karsten Andersen
Trond Sæverud – fiolin, Gro Sandvik – fløyte, Einar Røttingen – klaver Simax Classics PSC 3124 og 3125 (4 CD’er tilsammen)
Med rom for karakteristikken vanlig, unnskyld uttrykket, departemental sommel foreligger nå Bergens-filharmonikerne to første praktboksen av 100-års jubilanten Harald Sæveruds orkestermusikk.
Vi har mer i vente, men disse fire CD’ene vil holde oss godt beskjeftiget en stund utover.
Våre to vestlandske symfoniorkestre har mer eller mindre ufrivillig havnet i en slags prestisjekamp om hvem som skal få den offisielle æren av å presentere Sæverud på CD i jubileumsåret.
Lovlig seint ute var Simax og Bergens-filharmonikerne. Når først halve jubileumsåret er gått og det vesentligste av de viktigste feiringene unnagjort, er det noen som opplagt ikke har timet utgivelsen etter markedsprinsipper.
Derimot har Bergens-filharmonikerne den utvilsomme æren av å ha både Bergens-kapital og offisiell velsignelse samt støtte fra Norsk Kulturråd i ryggen. Dermed blir deres fire CD’er de foreløpige ‘offisielle’ Sæverud-CD’ene i jubileumsåret.
Stavanger-symfonikerne har hverken kapital eller myndigheter i ryggen. Men deres foreløpige ene Sæverud-CD kom til og med før selve jubileums-året startet, slik at internasjonal musikkpresse fikk anledning til å omtale BIS-CD’en i god tid. Og den omtalen var ikke snau: Stavanger-symfonikernes eminente innspilling har gjort internasjonal furore (se forøvrig Kulturspeilets anmeldelse av denne).
Derfor er det uungåelig å sammenlikne to versjoner av samme komposisjoner når de foreligger på CD av to norske symfoniorkestre. Dessverre for Sæveruds eget orkester må en si at Stavanger-musikernes versjoner av de kjente slåttene og Peer Gynt-musikken avgjort har både mere trøkk og sting. Det spilles atskillig friskere og med mere humør.
I Fa’ens Femsteg er eksempelvis forskjellen åpenbar. Her låter Bergens-musikerne som et sidrompa troll sammenliknet med den tilsvarende stavangerske spretne og fandeninvoldske smådjevelen.
Bergens-filharmonikerne har sin styrke i at de kjenner Sæveruds musikk ut og inn. Komponisten var svært nært knyttet til orkesteret og var også en tid dets styreformann. Mange av hans komposisjoner fikk sin førstgangsframførelse i Bergen. Man kan si han var Bergens-filharmonikernes huskomponist.
Grepet merkes når orkesteret skal ta hånd om mer ukjent stoff fra Sæverud. Selv om vekten legges på det trauste og solide, er det likevel et interessant møte med en spennende komponist.
Harald Sæverud var århundrets fremste norske komponist. Men feil blir det når CD-kommentarene utnevner han til vår største symfoniker. Slike Bergens-sjåvinistiske avvik kunne vi vært spart for i de ellers svært så instruktive heftene.
Alt av innspillinger er av ny dato. En merker dette på flere ting. Orkesteret låter mye fyldigere og bedre enn i tidligere innspillinger av samme Sæverud-verk, eksempelvis i den tidligere versjonen av Salme-symfonien. Pistrete fioliner er et fenomen Bergens-filharmonikerne forhåpentligvis har lagt bak seg.
Møtet med denne musikken er også fascinerende, og vi gleder oss allerede til neste dobbeltboks med Sæveruds musikk.
Til slutt et lite hjertesukk: det var musikk av Sæverud som Bergens-filharmonikerne opplagt skulle presentert ved årets Schleswig-Holstein festival. Som kjent er det det eneste av de norske symfoniorkestrene som ikke vil spille på denne største tyske musikkfestivalen som har norsk musikk som tyngdepunkt i år.
