Traff en nerve

Oslo Konserthus 5.5.2011 Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr. 2 ciss-moll op. 129, Rachmaninov: Symfoni nr. 2 , Oslo-filharmonien, Eivind Gullberg Jensen – dirigent, Janine Jansen – fiolin

Hun traff en nerve med sitt spill, nederlandske Janine Jansen. Sterkest vibrerte det i annensatsen hvor hun ga oss øyeblikk av skimrende himmelsk skjønnhet der hun nesten hviskende holdt en dirrende tone såvidt i overkant av orkesteret.

Sjostakovitsj har neppe komponert sin sterkeste konsert med denne andre fiolinkonserten i ciss-moll fra 1967. Men der komponisten i sine siste år tynget av sykdomsplager kanskje ikke hadde sine klareste øyeblikk var utøver, dirigent og orkester til gjengjeld på høyden. De ga oss en utførelse med solid ettertrykk. Stjernen som skinte sterkest var i første rekke Janine Jansen. Nerven hun berørte i spillet dirret og vibrerte, og det ble sterkt.

Da fiolinvirtuosen David Oistrach begynte å nærme seg de seksti bestemte vennen Sjostakovitsj seg for å skrive nok en fiolinkonsert for ham (den første fiolinkonserten i a-moll er også tilegnet ham). Problemet var bare at han bommet med et helt år. I konserten la han bevisst inn partier som ville gi vennen noe å bryne seg på og samtidig vise sitt mesterskap som utøver. Konserten inneholder også brå sprang og spenstige partier i flere cadenza-partier og hele første satsen består av en sterkt malende soliststemme hvor uttrykket i brede strøk tillegges sterk vekt.

De tekniske kravene maktet Janine Jansen på en imponerende måte, særlig i de raske pizzikatto-partiene. Men når musikken roet seg ned i annensatsen kom den vibrerende nerven fram, da begynte det skikkelig å dirre.

Den høyreiste Janine Jansen gikk til oppgaven nærmest med en idrettsutøvers konsentrasjon og intensitet. I førstesatsen gikk det bokstavelig på bustene løs. Hestehårene spratt ut av fiolinbuen og etterhvert som musikken utviklet seg og det ble mer og mer av dansende hår, oppsto det en helt unik utilsiktet effekt: i det skarpe motlyset tegnet de dansene løshårene fontener av en slags skulpturell installasjon som faktisk ga et visst inntrykk på oss før hun i annensatsen fikk de første taktenes pause i spillet og fikk nappet hårene vekk.

Lignelsen med idrett kunne vi gjerne beholde når vi skal betegne dirigenten Eivind Gullberg Jensens innsats i framføringen av Rachmaninovs andre symfoni. Den timeslange symfonien er et verk som den unge dirigenten må kjenne i detalj. Som en bokser i ringen beveget den energiske vestlandsdirigenten seg oppe på podiet med et bustete hår som etterhvert ble vått og enda mer krøllete.

Rachmaninovs andre symfoni er et verk som lett kan slippe fram det svulstige og det tykke sødmefylte. Dette slapp vi å oppleve i går. I stedet ble det en framføring full av energi og bevegelse og hvor Rachmaninovs melankolske søtladenhet ikke fikk tid til å senke seg ned i oss. Sånn sett var det en frisk symfoni Eivind Gullberg Jensen ga oss, på hugget intenst og nesten som ny å oppleve.

Men kvelden var først og fremst nerven og det i dobbelt forstand høyreiste i Janine Jansens spill.