Anna Reid: Leningrad – tragedien om en by under beleiring, Gyldendal 2012, 472 s.
Dette er ingen beretning om beleiringen av Leningrad 1941-44. Det er snarere en bok om den tragedien som fant sted med vekt på dagboksnotater og beskrivelser slik enkelte kunne oppleve det.
Slik sett får du ingen bok om selve beleiringen av Leningrad – til det er Harrison Salisbury’s beretning om de ni hundre dagene fortsatt en suveren ener – men en bok som kan supplere og korrigere de overdrevne heroiske beretningene om den tapre befolkningen som sto ut ni hundre dagers beleiring med bombardement og sult i noe som i ettertid bare kan karakteriseres som umenneskelig.
Helteberetningene vil fortsatt leve i oss for uansett. For det er hevet over enhver tvil at bare det å holde ut og holde Hitler’s krigsmaskin stangen er noe som knapt kaller på normale ord i vårt språk. Det er noe som står høyt hevet uansett tid og regime og som alltid vil være en av de aller viktigske historiene om den andre verdenskrigen og de lidelser den medførte.
Dette er derimot en bok som vil rette opp noe av det skeive inntrykket som har festet seg. For alt var ikke bare ensidig heroisme, det var også korrupsjon, kriminalitet og – faktisk – kannibalisme. Dette er viktig å få med seg, for det kan ikke forringe Leningrad-innbyggernes heltemot og utholdenhet totalt sett.
Anna Reid har gravd i russiske kilder og arkiver som er blitt åpnet de siste årene og har brukt mye direkte beskrivelser i form av dagboksnotater. Hun mener også at de sovjetrussiske myndigheters feilvurderinger kostet unødvendige menneskelige tap og at det hemmelige politiet var aktivt som aldri før under de ni hundre dagene (dette siste kan ha to sider akkurat da…).
Men vi stusset ganske fort da vi begynte å lese denne boka. Helt i starten får vi vite at Stalin ‘tok livet av Kirov’, Leningrad partisjef. Andre ledende politikere benevnes som ‘mordere’. Slike lettvintheter svekker boka i stor grad, det kan rett og slett virke som vestlig flåseri og at forfatteren har en bestemt agenda.
Andre steder rammes av opplagte feil og slurv, eksempelvis at den syvende symfonien til Sjostakovitsj – Leningrad-symfonien – ble uroppført i Russland syv år etter at krigen sluttet.
Selv om disse tingene avgjort svekker boka, er det likevel nyttig å få med seg de historiene forfatteren trekker fram. Det er en del av det som skjedde og likesom Leningrad-innbyggernes utholdenhet kan de på ingen måte svekke det historiske faktum at Leningrad sto fast og holdt ut under umenneskelige forhold.
