KULTURSPEILET Nyhetet, omtaler, intervjuer og reportasjer om alt av kultur
Statsoperaen i Berlin, storbyens praktfulle operabygg, har de siste sesongene vært stengt for renovering og modernisering. Opprinnelig var det planlagt at bygget skulle vært tatt i bruk forlengst, men den siste oversikten tyder på at man sannsynligvis må vente til 2017. Og med en prislapp som viser at det er blitt en tredjedel dyrere enn planlagt, melder Die Welt i dag.
Men det er kanskje verdt å vente på. For statsoperaen i Berlin er en virkelig juvél. Den blr opprinnelig reist av Preussens hersker Fredrik II i 1742 og var til den tid en praktfull bygning. I alle år etterpå har operaen også holdt posisjonen som den fremste operaen i Berlin.
Blant sine operasjefer og sjefsdirigenter kan operaen gjennom årene stille opp med navn som Meyerbeer, Mendelssohn og Richard Strauss. På 1900-tallet og fram til i dag har praktisk talt alt som kan telles av verdensnavn stått på denne scenen eller dirigert. Det som kanskje kan være verdens første stereo-innspilling fant sted med orkesteret i 1944 med Karajan.
Men slitasjen og plassmangelen hadde begynt å gjøre seg såpass sterkt gjeldende at noe måtte gjøre. Ensemblet under ledelse av Daniel Barenboim har de siste sesongene derfor holdt til på Schiller Theater og det har på ingen måte vært noen dårlig løsning.
Det man nå frykter er at når statsoperaen står ferdig nyrenovert og modernisert i (forhåpentligtvis) 2017 vil den ikke kunne gi de bekvemmeligheter som et nytt bygg vil gi. Den vil fremdeles være preget av at det er et bygg fra 1742, men til trøst vil i hvert fall ikke taket falle ned. Det vil fortsatt være trangt der, noe som i særdeles grad rammer musikerne og utøvere. Man er redd for at operaen vil bli et klenodium, en museumsgjenstand.
Statsoperaen øver fortsatt en magisk tiltrekning. Ikke bare dens sentrale plassering på Unter den Linden, den har utøvere, orkester og ledelse som er av de fremste i verden i dag., selv i eksil på Schiller Theater. Dens leder Daniel Barenboim er en ruvende skikkelse i dagens musikkverden. Husorkesteret, Staatskapelle, er foruten et av verdens eldste, også et orkester som på sitt beste står opp mot Berlin-filharmonien.
For inntil tyve år siden var det sterk rivalisering mellom de fremste institusjonene i daværende Vest-Berlin og Øst-Berlin. Statsoperaen var i øst og selv uten de tekniske fordelene det nye operahuset i vest, Deutsche Oper kunne by på, var det ingen tvil om hvilket av de to husene som kunstnerisk sett tiltrakk seg den største interessen. Det ble også laget forestillinger her som fikk verden til å gispe, særlig da Daniel Barenboim satte i gang med egne påskefestivaler. Her fikk han regissøren Harry Kupfer, også ex-DDR, til å signere Wagner-forestillinger som var av de fremste som noengang er blitt laget. De står ennå på repertoaret.
Særlig deres Götterdämmerung med den siste scenen når verden går under og en nyfiken gutt med en blomsterkvist i hånden går rundt og ser seg om, var sterk.
Daniel Barenboim framholder at noe av styrken ved statsoperaen er ensemblefølelsen. Her henger utvilsomt tradisjonene fra DDR-tiden igjen, for noe av det samme finner vi ved eksempelvis Mariinskij-teatret i St.Petersburg som ved en annen ex-DDR opera i Berlin, Komische Oper. Stjernedyrking og fokusering på enkeltpersoner og enkeltprestasjoner unngås. Det viktigste er å stå sammen om en forestilling, skape en helhet.
Uansett vil fortsatt det prakfulle byggget på Unter den Linden være en severdighet i Berlin, noe det av utseende ikke minst er i dag. Og når det om forhåpetligvis om noen år fylles med liv og innhold igjen, vil det gjøre vår verden rikere.
