Kluun: Enkemannen, Oversatt av Guro Dimmen, Cappelen-Damm 2009, 266 sider
Stijen gravlegger sin unge kone med den festen hun ønsket seg, og kaster seg selv ut i Amsterdams natteliv. Han retunerer straks til jobb, men det varer bare et par timer før han søker om to måneders permisjon. På dagene tar han seg av datteren Luna, kveldene deler han opp mellom Mandagsklubben, Roos og en flokk unge jenter som er høye på livet og kokain. Roos, elskerinnen han hadde mens Carmen var syk, glir inn i rollen som satt ektefelle, mens kveldene med jenteflokken, Natasha og dollyene, blir et besøk tilbake til ungdommstiden og 80-tallet. Det begynner med fyll og fest og sex og eskalerer fort til dop og uhemmet knulling. Stijen blir Amsterdams hore og alle forstår og synes synd på ham. ‘Kvinner gråter av seg sorgen, menn knuller den av seg‘ sier bestekompisen Ramon. Frenk og Maud utgjør kjernen i Mandagsklubben, som består av de som kjente Carmen, de Stijen kan dele minnene med. Men snart glir de forskjellige verdenene inn i hverandre og karusellen går fortere og fortere rundt helt til den spytter Stijen ut på den andre siden
Starten av boka er utrolig trist, tårene triller frem til side 30, så hiver Stijen seg ut på livet og en stund går det an å skjønne desperasjonen hans, men så blir det patetisk og etterhvert ganske kvalmt. Men hvem kan stille seg til doms overfor en mann som har opplevd det Stijen har? Alle viser ham forståelse, overbærendehet og gir ham alt han tror han ønsker seg. Det er ikke før noen tør å bli sint på ham igjen at Stijen begynner å ta en titt på seg selv. Samvittigheten hans begynner å snakke til ham igjen, ‘Jeg skal ta godt vare på datteren din‘, hvisker den. En setning som er hentet direkte ut fra Stijens tale til Carmen i begravelsen hennes. Han besøker Nora, en sprituell terapaut han gikk til mens Carmen var syk, og hun peker ut en kurs for ham som kan føre ham gjennom sorgen og trygt ut på den andre siden. Nora har som sin ibsenske navnesøster, stor tro på kjærlighetens kraft og evne til å redde og lege.
Enkemann er oppfølger til Kvinne går til lege: mann går på by’n som kom på norsk i 2007 og som oppnådde gode salgstall her såvel som i andre land. Jeg har ikke lest boken, men følte aldri det var noe hinder for å lese denne.
Boken er velskrevet og tankevekkende. Den er til tider ubehaglig lesning og starter som tidligere sagt svært trist. Utover i boken går Stijen i seg selv og det blir en mer og mer hyggelig stemmning i boka. Den ender lunt og småmorsomt. Den har faktisk også romantiske elementer. Det går an å skimte Stijens kjærlighet til sin avdøde kone Carmen i hans selvdestruktive oppførsel. Det blir også forsiktig, nølende romantikk når vi aner at Kvinnen Som Skal Forandre Mitt Liv entrer scenen. Enkemanner en god og vond bok som sitter igjen i kroppen etter at siste side er lest.
En annen bok som omtaler samme tema er PS: jeg elsker deg! av Cecelia Ahern som er tidligere omtalt på denne siden. To helt forskjellige bøker, men som har det felles at de begge peker mot at veien gjennom sorgen er å kjenne på den kjærligheten en har opplevd og ikke å prøve å glemme den.
