Wagner: Tristan und Isolde
Wolfgram Millgram, Hedwig Fassbender, Lennart Forsén, Gunnar Lundberg, Magbus Kyhle, Martina Dike, Ulrik Qvale, John Erik Eleby
Kungliga Hovkapellet, Kungliga Operans Mannskör, dir.: Leif Segerstam, Naxos 8.6601 152-54 Innspilt i Stockholm 14. – 19.6.2004
Dette året er i ferd med å gå inn i historien som det store Tristan-året. På samme måte som det vil bli året for Mahlers sjette symfoni. Eller Bruckners femte. For alt går i bølger. De store verkene har en tendens til å opptre samlet i store puljer fra år til år. Etter års taushet med Mahlers sjette symfoni framføres den nå av alle overalt. Det samme kan sies om Tristan og Isolde. På CD-området er dette overbevisende, det er omtrent bare denne operaen som spilles inn av Wagner-operaer for tiden. Emi markerer til og med den siste store innspillingen sin i CD-alderen med nettopp dette verket.
Framføringen av den fire og en halv times operaen var den store begivenheten ved årets festspilli Bayreuth. Ikke minst skyldes dette den overbevisende opptredenen av svenskenes nye store stjerne, sopranen Nina Stemme. Hun synger ikke på denne innspillingen, noe hun gjør på Emis kommende CD med Placido Domingo. Og hun sang Isolde i Stockholm i 2004.
Denne Naxos-versjonen er en følge av at Stockholms-operaen har hatt verket på spilleplanen. Men den viktigste sangeren i Stockholm-operaens oppsetning, Nina Stemme, er ikke å finne på denne innspillingen som ble foretatt i juni 2004. Det er Hedwig Fassbender som ivaretar denne rollen på innspillingen mens Wolfgram Millgram som sang i rollen i sesongen for to år siden synger Tristan. Ellers er det stort sett samsvar med operaens oppsetning. Leif Segerstam dirigerer også på denne innspillingen.
Det er et gedigent løft for nærmest kriserammete Stockholms-operaen å presentere denne innspillingen – men hvilket opera er egentlig ikke i krise? Stockholms-operaen har lenge hatt et lykkelig forhold til Naxos. Vellykkete innspillinger er gjort av banebrytende oppsetninger de har hatt på spilleplanen, eksempelvis Die tote Stadt og Woyzeck.
Jeg har ennå Den Norske Operas oppsetning fra 1980 i hodet, Ingrid Bjoners avskjedsforestilling. Til sammenlikning må jeg si at orkestersatsen i åpningen av tredjeakt rett og slett blir for snill i denne Naxos-utgaven. Vi savner dramaet og forskjellene mellom Heinz Frickeog Leif Segerstam kommer så altfor tydelig fram.
Det er også denne innvendingen som blir sittende igjen. Innspillingen er rett og slett for ‘snill’. Dramaet tegner seg ikke ut i skikkelig bredde slik vi har hørt før. Riktignok leder Leif Segerstam Det kungliga Hovkapellet i praktfullt spill. Men hvor er dramaet i musikken?
Med all respekt for Hedwig Fassbender så er det å si at hun rett og slett blir for ‘tynn’ og anonym i den avsluttende Mild und leise… Mye av dramaets fortettete stemning skal finne sin utløsing i nettopp denne avsluttende arien og derfor har det nesten alt å si at sopranen fyller sin rolle med dramatisk tyngde.
Dette til tross, Naxos har gitt oss en overkommelig prismessig utgave av Tristan. Og det er velkomment. Men inntil vi hører Domingo/Nina Stemme på Emi holder vi fortsatt fast ved at vår foretrukne innspilling er Furtwänglers 1952-versjon med Kirsten Flagstad.
