Tro, Håp og Kjærlighet

Nationaltheatret premiere 31.1.2001:
Ödön von Horvath: Tro, håp, kjærlighet
Anneke von der Lippe, Trond Espen Seim, Ole-Jørgen Nilsen, Bjørn Sundquist, Trond Høvik, Nils Ole Oftebro, Anne Marit Jacobsen, Kari Simonsen, Lars Wikdahl, Gerhard Bjelland, Astrid Folstad, Jan Hårstad, Anne Krigsvoll, Finn Schau, Henrik Scheele, Morten M. Faldaas, Per Egil Aske, Jan Gunnar Røise, Mads Ousdal
regi: Eirik Stubø

Hovedscenen åpner med Tro, Håp og Kjærlighet som er et samfunnsengasjert politisk stykke. Det ble skrevet i 1932, på slutten av Weimar-republikken i Tyskland, i en periode med kaotiske forhold og inflasjon året før nazistene tok over makten. Stykket er lagt til München hvor nazistene sto sterkt. Hovedpersonene er basert på relle personer.

Dette er den nye teatersjefen Eirik Stubøs første regioppgave på Nationaltheatret. Samme stykke satte han opp i Bergen i en lenger versjon for tre år siden. Denne versjonen varer bare i en time og tyve minutter.

Ödön von Horwath (1901 – 1938) var halvt ungarer og halvt østerriker. Han skrev både romaner og skuespill og hadde gjennombrudd i begynnelsen av 30-årene hvor stykkene ble hyppig oppført og han ble tilkjent Kleist-prisen. Dette stykket ble i utgangspunktet forbudt av nazistene og fremført først i 1936 i Wien.

Stykket åpner med en scene hvor Elizabeth – Anneke von der Lippe – oppsøker anatomisk institutt for bokstavelig å selge sin kropp slik at hun får penger til å betale en bot og skaffe seg handelsbrev. Hun blir avvist av preparanten Bjørn Sundquist som hun blir kjent med og dette får dramatiske konsekvenser for hennes videre liv.

Stykket følger Elizabeth i hennes kamp for å skaffe seg overlevelsesmuligheter, først som undertøyselgerske. Men etterhvert som handlingen drives frem og hun møter det tyske rettsvesen og byråkrati kastes hun ut i en marginal livssituasjon. Stykket viser her korte sekvenser hvor ulike folks presserende livssituasjoner eksemplifiseres og dramatiseres.

Dette er et dramatisk tragisk verk med innslag av svart humor. Det er tøfft og vondt stoff som formidles. Stykket blir ujevnt fordi skuespillerne dels formidler stoffet i ulike stiler slik at de som behersker dette stoffet og gir det tyngde og nerve møter motspillere som ikke mestrer denne type samspill, dels fordi spillestilen er både stilisert, ironisk og realistisk.

Flere av scenene fungerer godt i partier, men mister bærevne. Dette skyldes dels instruksjon, dels det valgte uttrykket, for eksempel scener som er ment å være humoristiske, men som blir banale. Scener som er drevet opp for å formidle svart humor blir for realistiske.

Scenen med Irene Prantl – Anne Marit Jacobsen – Elizabeths arbeidsgiver, og fru byrettsdommeren – Kari Simonsen- hvor preparanten – Bjørn Sundquist – raser inn, er et strålende eksempel på elevert spill hvor alvoret formidles med humoristisk driv.

Rollelisten består av 18 skuespillere og flere av dem opptrer i korte riss på scenen men gjør inntrykk, blant annet Nils Ole Oftebro, Jan Hårstad og Anne Krigsvoll. Anneke von der Lippes fremstilling er ujevn. Hun virker uferdig i enkelte scener, men er sterk i samspill med Trond Espen Seim, hennes kjæreste, og i sluttscenen hvor hun misbrukes og utnyttes på det groveste.

Det er prisverdig at Eirik Stubø velger samfunnskritisk stoff, men deler av stykkets potensiale blir ikke utnyttet godt nok. Stoffet er vondt og sårt, og for at publikum skal værte åpne og ikke stenge av må det gies et annet uttrykk ellers kan man lett bli tom og utmattet og ikke klare å ta det inn.