Oslo Konserthus 20.9.2007 Ludwig van Beethoven: Fiolinkonsert , Arnold Schönberg: Pelléas og Mélisande
Oslo-filharmonien, Jukka-Pekka Saraste – dirigent , Nikolaj Znaider – fiolin
Han trollbandt oss fullstendig med sitt spill. Danske Nikolaj Znaiderviste at om han ikke er den fremste i Norden, så aspirerer han sterkt til betegnelsen. Uansett er han blandt de ypperste i verden i dag.
Det var den nærmest hviskende måten han spilte Beethoven på som fascinerte oss. Nettopp ved denne framføringsmåten ble vi trukket nærmere inn i verket. Lavt, ydmykt og smygende overlot han Beethoven-buldringen til orkesteret i tutti-partiene. Selv i de seiersliknene fanfare-temaene, som i sistesatsen, holdt han en heller lav profil. Desto sterkere inntrykk gjorde framføringen.
Nikolaj Znaider er en gudbenådet fiolinist. Han vakte enorm applaus i salen og det endte selvfølgelig med ekstranummer, Bachs Sarabande.
Om vi opplevde et høydepunkt før pause, ble det desto en nedtur etter. Schönbergs eneste store tonale rene orkesterverk, Pelléas og Mélisande, er skrevet med senromantikkens tyktflytende penn. De veldige proporsjonene i verket fikk det hele til å svulme opp, kanskje altfor mye. Behovet for å trenge inn i musikken og nyte den ble helt borte i de veldige klangmassene.
Dermed ikke sagt at ikke orkester og dirigent gjorde det de kunne. Helhjertet gikk de til oppgaven. Det var derfor litt synd at vi ikke fikk mer ut av verket – denne gangen.
For vi har hørt dette verket med Oslo-filharmonien før. Da låt det for å være ærlig anerledes. Ikke tror vi at vi har fått noe dårligere orkester heller. Av det vi har sett av symbiosen Saraste – Oslo-filharmonien i det siste, tyder mye på at orkesteret nå er på vei mot en ny gullalder og at orkester og dirigent trives så godt sammen at det er på plass å sammenlikne med storhetsperioden for 10-20 år siden.
Muligens antar vi derfor at forklaringen kan være en annen. Oslo Konserthus har foretatt betydelige investeringer for å bedre akustikken, med god hjelp av Oslo-filharmonien som betaler for spleiselaget. Det sier seg selv at de akustiske forholdene blir helt anerledes med Beethovens 80 mann i orkesteret mot Schönbergs 120. Og hvis det var Konserthusets store problem som ødela litt for oss i går må vi jo spørre, får man ikke mere igjen for investeringene som er gjort siden man ikke klarer å mestre dette?
