Trond Bolle

Rolf J. Widerøe og Hans Petter Aass: Krigshelten – historien om marinejegeren og etteretningsagenten Trond Bolle, Gyldendal Forlag 2012, 362 s.

Det finnes ulike oppfatninger om det norske engasjementet utenlands, særlig i Afganistan. Her er vi på linje med Håkon Lie som en gang retorisk spurte hvor Norges grenser mot Afganistan gikk. I realiteten var det vestlige engasjementet i dette gjennomkorrupte fjell-landet i utgangspunktet en tapt sak fra starten av, noe som klart framgår i disse dager når de utenlandske styrkene er i ferd med å trekke seg ut.

Forfatterne av denne boka legger heller ikke skjul på at Trond Bolle selv etterhvert så på engasjementet i Afganistan som en tapt sak. Dette begrunner de i sine kilder, de har gjort en omfattende og grundig research, særlig gjennom å snakke med hans familie og brødre.

Når dette er sagt innledningsvis er det bare å ta av seg hatten for en fabelaktig bok. Forfatterne viser for andre gang – den første var boka deres om NOKAS-ranet – at de i sjelden grad behersker det å legge fram dokumentarstoff på en spennende måte, nesten som en action-thriller.

Engelskmennene har sin James Bond og svenskene sin Carl Gustaf Hamilton. Men begge disse helteskikkelsene er fiktive personer, de er skapt først gjennom bøker, siden gjenfortalt i utallige versjoner på film. Men lille Norge kan slå i bordet med en levende helt, tatt rett ut fra virkeligheten. Historien om Trond Bolle er ikke bare like spennende og fengslende som en hvilken som helst action-fortelling, den gir også rom for sterk ettertanke.

Trond Bolle var ikke bare en soldat som omkom i Afganistan. Han var noe langt mer. Han var med å bygge opp den operative delen av norsk etteretningstjeneste, altså det samme virkefeltet som James Bond og Hamilton opererte i. Han ledet operasjoner i felten dels i fiendtlig territorium, først på Balkan, siden i Afganistan. Men han var også med i annet, han var en av de fire commandosoldatene som hjalp barnemoren i den sk. Kalid Skah-saken med å gå barna trygt ut av Marokko og hjem til Norge.

Han var marinejegeren som var med å bygge opp en effektiv etteretningstjeneste, i etterkant kjent som E14. Metoden var den stikk motsatte som stormaktene, særlig USA, gjorde bruk av. Brauting og ‘vi-vet-best’ mentalitet var bannlyst. Den viktigste egenskapen agentene skulle ha var å kunne gjøre bruk av sosiale ferdigheter, dvs. komme inn på folk og få deres tillit. De ble ikke lært opp til spektakulær selvforsvarskunst men å kunne gå inn på en bar og komme i snakk med fremmede mennesker.

Med en slik filosofi var den operative norske etteretningstjenesten – eller spionene om man vil – utrolig effektive og de fikk tilgang til informasjon som ingen annen fikk. For eksempel at den serbiske bøddelen og massemorderen Arkan skulle holde fest på et hotell i Beograd. Det førte til at amerikanske fly la dette i hotellet i ruiner (samt den kinesiske ambassaden rett i nærheten). Liknende historier kan også fortelles fra Afganistan.

En stor del av boka er viet det handlingsorienterte, alle de episodene han opplevde gjennom sine tyve år i felten og som kommandosoldat. Som sagt, uhyre velskrevet og framfor alt spennende. Dette er en bok som er fullt på høyde med hvilken som helst James Bond-fortelling eller Jan Guillou-bok.