Rimskij-Korsakov: Tsarens brud
Kirov-teaterets ensemble og orkester (Mariinskij) dir.: Valery Gergiev
Gennady Bezzubenkov (Sobakin), Marina Shaguch (Marfa), Dmitri Hvorostovsky (Gryanzov), Sergei Alexashkin (Malyuta-Suratov), Evgeny Akimov (Lykov), Olga Borodina (Lyubasha), Nikolai Gassiev (Bomelius), Irina Loskutova (Saburova), Olga Markova-Mikhailenko (Dunyasha), Lyubov Sokolova (Petrovna)
spilt inn i Mariinskij-teateret oktober 1998 Philips 462 618-2
Tre Rimskij-Korsakov operaer på en gang: har de blitt alldeles spenna pine gale hos plateselskapet? Denne komponistens operaer er så å si ukjent i vesten, og jeg tror sannelig ingen av dem noengang er framført i Norge. Men hans musikk vinner stort jo mer vi hører på den, for hos Rimskij-Korsakovs mange operaer finner vi en musikalsk skatt av høy verdi.
Tsarens brud er Rimskij-Korsakovs første store opera og den sist innspilte av de tre operaene med Kirov-ensemblet som Philips nå har sluppet samtidig. Operaen hadde premiere i 1899 og førte til såpass suksess og inspirasjon at han fortsatte å skrive operaer på egen hånd – og ikke bearbeidet andre kollegers som med Mussorgskijs Boris Godunov. Fram til 1911 skrev han et titalls store operaer og ble i sædeleshet Russlands store operakomponist.
Rimskijs-Korsakovs operaer er helt særegne. De henter gjerne sitt stoff fra gamle eventyr og myter men også fra russisk historie. I noen tilfelle blir eventyrfortellingene og samfunnshistorie koblet sammen slik at de gamle sagnene skaper en forsiktig ramme med politisk og historisk innhold. Han var ikke upåvirket av tiden og det samfunn han levde i. Selv om han åpent ikke kunne gi uttrykk for sin mening på grunn av sin posisjon, er det liten tvil om at han trodde på demokratiet og det tsaristiske eneveldets oppløsning. Begivenhetene i 1905 gikk hardt inn på ham.
Denne operaen bygger på faktiske historiske hendelser om Ivan den grusommes tredje hustru som døde umiddelbart etter bryllupet. I operaen er det spunnet en historie rundt dette. Fokus er lagt på kjærligheten mellom en mann og kvinne av folket, men bak denne handlingen skimter vi en forsiktig kritikk av tsarenes maktmisbruk. Men også en holdning mot folkelig konservatisme og redsel for ‘det nye’ ligger også i handlingen.
Rimskij-Korsakovs operamusikk kan lett bli ensformig og intetsigende. Han er ikke den store fornyeren hverken av operaen som kunstform eller tonekunsten. Hans elever som Stravinskij og Prokofiev kom til å bety langt mer for dette århundrets musikk enn ham. Men sine evner som sin tids største orkesterbehandler av russiske komponister skal ingen ta fra ham. Den unge Stravinskij laget sine første verk helt i Rimskij-Korsakovs ånd, blant annet den første symfonien, og hans store og revolusjonerende komposisjoner fra tiden rundt 1911 – Ildfuglen, Petrusjka og Vårofferet – er i innhold helt i Rimskij-Korsakovs ånd slik vi møter dem i hans operaer.
Det er derfor mange grunner til at vi bør bli bedre kjent med hans musikk. Han øvet ikke bare stor innflytelse på sin samtids komponister – i hjemlandet var han den ledende komponisten og det naturlige samlingsmerket siden Tsjaikovskij var å regne som en kosmopolitt og lite opptatt av musikkmiljøet rundt seg – men han bidro også sterkt til å forme dette århundrets musikk gjennom den direkte påvirkningen av sine elever.
Jeg har hørt operaer av ham som har vært atskillig tyngre å komme gjennom enn denne. Musikkspråket er enkelt og relativt kortfattet og han gjentar seg lite. Presisjonen gjør at dette er et musikkdramatisk verk som gjør inntrykk.
Det finnes store og suggerende scener med bruk av kor og stort drama i denne operaen.
Kirov-ensemblet og Valery Gergiev står for framførelsen. Befriende er det også på denne utgaven å være foruten Mariinskij-teatrets knirkende gulv og dunkende støvler og kulisser. Vi merker oss sopranen Marina Shaguch som den unge Marfa. I andre roller hører vi Olga Borodina og Dmitri Hvorostovsky.
Ensemblets mange turneer og gjestespill og ikke minst Gergievs omfattende opptredener verden rundt har gjort at vestlig påvirkning har funnet sted på en svært positiv måte: den sjenerende vibratoen fra kvinnelige sangere som ødela mange av deres tidlige opptak er nå så å si fullstendig fraværende.
