Oslo Konserthus 22.9.2005 Sibelius Symfoni nr. 6 , Tsjaikovskij Symfoni nr. 6 “Pathetique
Oslo-filharmonien, Herbert Blomstedt – dirigent
Listen over tidligere sjefsdirigenter i Oslo-filharmonien teller ikke bare Mariss Jansons, men også Herbert Blomstedt. Begge er store internasjonale navn, Mariss Jansons nå i München og Amsterdam og Herbert Blomstedt var i Leipzig hvor han til og med forrige sesong var sjefsdirigent for Gewandthausorkesteret.
Denne sammenlikningen må til for man kan ikke unngå å trekke paraleller med den CD-innspillingen som Mariss Jansons gjorde i sin tid av Tsjaikovskijs symfonier med Oslo-filharmonien. Det ble orkesteret brakgjennombrudd på det internasjonale planet og en britisk anmelder slo likeså fast at dette var de beste innspillingene av Tsjaikovskijs symfonier som noengang var foretatt!
For litt av taktene fra noe over tyve år tilbake må fremdeles sitte i orkesteret. Noe så absolutt sjeldent som å avbryte en konsert underveis av spontan applaus skjedde i går. Torsdagspublikummet i Oslo Konserthus er både dannet og kunnskapsrikt, men etter tredjesatsen i Pathetique-symfonien måtte de på sydlandsk vis gi umiddelbart utløp for sin begeistring. Klappsalvene runget gjennom salen. Og det var mer enn fortjent, for make til energi og spill hadde vi vel knapt opplevd i Konserthuset!
Men ikke nok med det. Etter at den spontane bygen av applaus hadde gitt seg og orkester og dirigent forberedte seg på det virkelige vanskelige og store, selve den dramatiske sistesatsen i symfonien, den som har gitt symfonien dens navn og inneholder så mye hentydninger om tragedie – også om virkeligheten og komponistens eget liv. Det var i dette øyeblikk, hvor det var helt musestille i salen, og alle på podiet var intenst konsentrerte – at det ringer en mobiltelefon.
Herbert Blomstedt avbryter konsentrasjonen, snur seg og vifter med pekefingeren, delvis som en gest mot leppene for taushet, delvis kanskje også som en formanenede gest med pekefingeren, ‘slikt gjør man ikke’, man lar ikke mobiltelefonen gå av mellom tredje og fjerde sats. Den stakkars eieren av mobiltelefon hadde nok fått seg en erfaring som sent vil glemmes.
Men glemme vil ikke vi av framføringen av denne symfonien. Den hører så avgjort med til de aller største øyeblikkene vi har opplevd med orkesteret. Presisjon, dramatisk tyngde og den flotte spensten i tutti-partiene var noen av elementene.
Sibelius før pause får ha oss unnskyldt. Hans sjette symfoni ble for en ‘mignon’ å regne i sammenlikning. Selv om også framføringen av den hadde kvaliteter som besnærte og dro oss med på flukt. Men det var Tsjaikovskij som riktig satte merker i går!
