Mussorgskij: Forspill til Khovantchina, Beethoven: Klaverkonsert nr. 3, Tsjaikovskij: Symfoni nr. 4, Oslo-filharmonien, dir.: Paavo Berglund, , Lars Vogt – klaver , Oslo Konserthus 5.12.1997
Egentlig skal man ikke ha grunn til å klage. For Oslo-filharmonien gjør en helt eminent versjon av Tsjaikovskijs fjerde. Faktisk legger de litt ekstra på i form av smellende brass i sistesatsen. Uberørt skal vi ikke gå fra Konserthuset – framføringen sitter med et spektakulært smell.
Problemet er bare at vi har hørt det bedre før – med Oslo-filharmonien. Deres CD-versjon fra 1985 er nok et strå hvassere enn hva de fikk vist i Oslo Konserthus i desember 1997.
Noe kan det ha å gjøre med at Mariss Jansons sto for framføringen den gang – og den avgjort noe mindre temperamentsfulle Paavo Berglund var ansvarlig for 1997-utgaven. Men også denne distingverte finnen burde kjenne sin Tsjaikovskij ut og inn.
Litt må det ha å gjøre med at 1985-opptaket var på et vis selve kuliminasjonen av serien med Tsjaikovskijs syv symfonier (Manfred inkludert) på Chandos som satte plateverdenen på ende – og som gjorde både Mariss Jansons og Oslo-filharmonien kjent internasjonalt. Den gangen ble symfoniene av et nær sagt samlet internasjonalt kritikerkrops utropt som de beste innspillingene noengang foretatt. Og de holder stand den dag i dag som usedvanlig friske, spenstige og livskaftige.
Det er vanskelig å følge opp en suksess. Oslo-filharmonien har de siste 10-15 årene utdypet sitt mesterskap i langt andre retninger enn Tsjaikovskijs symfonier. Dermed representerer møtet med deres 1997-tolkning dessverre en liten nedtur.
Pianisten Lars Vogt som kom inn for Radu Lupu, er en sympatisk representant for en kraftig og utadvendt spillestil, som dessverre ikke alltid makter å komme Beethoven inn til beinet. Om vi ikke lot oss forføre helt og fullt av hans spill, var det likevel mye å glede seg over i samspillet mellom ham og orkesteret som her var helt på høyden.
