Tsjaikovskij: Mazeppa – opera i tre akter
Kirov-ensemblet dir.: Valery Gergiev
forestillingsopptak fra Marinskij-teateret Philips 962 206-2 (3 CD’er)
Philips blå serie med forestillingsinnspilte operaer fra Marinskij-teateret i St. Petersburg har de 4-5 siste årene bidratt til å snu vår oppfatning av russisk opera fullstendig på hodet. Fra før har det vært Boris, Eugen Onegin og Spardame som har vært ensbetydende med operakunst fra Russland. Nå har vi fått praktfulle innspillinger av flere av Rimskijs-Korsakoffs mange operaer – hvor Sadko er kanskje den mest vellykkete i denne serien til nå – og Prins Igor, Ruslan og Ludmilla , Prokofievs ikke ubetydelige operaproduksjon og til og med Rakhmaninov blir presentert for oss.
Dette hadde ikke vært mullg uten Kirov-ensemblet og Valery Gergievs utrettelige innsats. Med et pågangsmot og spillehumør som er imponerende – noen vil se langt over grensen til det fysisk forsvarlige – gyver de løs på den ene skatten i russiske operalitteratur etter den andre. Forestillingene blir satt opp i det gamle Marinskij-teateret som det virkelig sømmer seg et teater som i sin tid ble bygget av tsarinnen, nettopp for å få disse operaene spilt.
Til rådighet har de sannsynligvis verdens beste operaensemble i dag. Og dette er et ensemble, for selv om stjernesangere som Leiferkus, Gorchakova, Borodina, Prokina med fler for lengst har lagt verden for sine føtter, er ensemblefølelsen fundamentet for operaen. Selv stjernene vender tilbake hver sesong for en produksjon eller to. For nærmest en slikk og ingenting – honorarer av vestlig størrelsesorden er ikke-eksterende – jobber de sammen med kolleger for å få tilbake ‘ensemblefølelsen’ i seg. Dette i motsetning til vestlige operahus som de opplever som ‘kalde’ og ‘fjerne’, ifølge Gorchakova.
En god del av deres berømmelse skyldes de årlige turneene verden rundt. I disse dager har Kirov-ensemblet inntatt verdens fremste operascene, Metropolitan i USA, hvor de framfører årets ‘nye’ operaer.
En av dem er denne, Tsjaikovskij ‘ukjente’ opera Mazeppa. Tsjaikovskij skrev denne operaen etter diktet Poltava av Pusjkin om den mytiske Mazeppa-skikkelsen som opererte i den almenne forvirring i russisk historie på slutten av 1600-tallet. En tid sto han også i ledtog med Karl 12.’s invasjonsforsøk i Russland. En annen gang skulle en sjalu ektemann ha tjoret ham naken til en hest og sendt hesten ut på steppene. Mazzepa overlevde, hesten døde.
Slik skapes sagn og myter og når romantikken for alvor slo til i Europa på begynnelsen av dette århundret ble Mazeppa-skikkelsen fort en gjenstand for dyrking (Byron, Hugo, Liszt, Delacroix m.fl.).
Tsjaikovskij skrev operaen i 1881, trolig ut fra ønsket omn å skape en russisk nasjonalopera – Boris Godunov var på denne tiden ikke kommet inn på repertoaret. Visst er det mye vakker musikk i denne operaen, og Tsjaikovskij fornekter seg ikke. Noe av musikken, som Slaget ved Poltava, er kjent fra orkestersalene.
Men som helhet er det tydelig å merke at det historiske dramaet med sine bånd til realismen på scenen, ikke helt er Tsjaikovskij på hjemmebane, at det ikke faller så godt overens med hans lyrisk-romantiske skrivestil. Men dette sier vi når vi ser denne operaen i forhold til hans øvrige komposisjoner – og til Boris Godunov.
For denne operaen inneholder mange vakre partier. Der han legger vekt på ariene framfor den dramatiske handlingen i musikken, får vi Tsjaikovskij på sitt beste. Eksempelet her er scenene mellom Mazeppa – Nikolai Putilin – og Maria – Irina Loskutova. For noe av det verste er utvilsomt hans forsøk på å skrive ‘folkescener’ med kor og danseliknende rabalder (godt han fant ut at klassisk ballett a la Svanesjøen lå bedre for ham…).
Det er likevel fengselsscenen i åpningen av annenakt som sitter best. Her er det bassen Sergei Alexashkin som synger i all sin skrekkelige velde så det virkelig rister i membranen.
Innspillinger med øst-europeiske ensembler kan ha den ulempen ved seg at de skjemmes altfor mye av vibrato. Dette er en akseptert spillestill, og selv om det låter uvant – og stygt! – for våre ører, må en likevel lære seg å svelge det ved forestillingsopptak som dette. Selv Gorchakova flesker jo til med sin ‘hjemme’vibrato så det virkelig støkker i oss på innspillinger med dette ensemblet.
Men noe har det å bety at ensemblet har møtt Vesten og tilbringer så mye tid på gjestespill i Paris, London og i år La Scala og Metropolitan. På denne innspillingen er vibratoen atskillig dempet og i scenene mellom Irina Loskutova og Larissa Diadkova som spiller hennes mor, finner vi noen av denne innspillingens høydepunkter. Men også her ser vi Tsjaikovskijs svakheter i forsøket på å tette inn dramaet i musikken i det som følger av henrettelsesscenen.
Orkester og øvrige medvirkende under Valery Gergievs ledelse er helt upåklagelig. Tatt i betraktning at det er et forestillingsopptak, og at russisk romantisk opera skal spilles med alt det tilbehør som hørte til, er det ikke til å unngå at et og annet scenedunk farer gjennom de digitale mikrofonene fra tid til annen. Men dette er en innvending som lett drukner i de umiddelbare fordelene som et forestillingsopptak gir: atmosfæren og det levende spillet.
Som på andre opptak fra Marinskij-teateret har Philips-teknikerne gjort en formidabel og respektfull innsats.
Og om du lurer på hva Kirov-ensemblet får igjen for noen måneders gjestespill og turneaktivitet på verdens fremste operascener – samt en innspilling som dette som utvilsom har en viss kommersiell verdi ved siden av den kunstneriske – så går dette i kassen som sørger for oppussingen av tsarinnens gamle operahus, av noen karakterisert som det vakreste i verden.
Og bare dét kunne være en god grunn til å skaffe seg denne innspillingen.
