Asgeir Ueland: Tungtvannsaksjonen – historien om den største sabotasjeaksjonen på norsk jord, Gyldendal 2013, 345 s.
Nok en bok om tungtvannsaksjonen i Rjukan under den annen verdenskrig. Ville vi ikke forlengst være mettet av historien om det som skjedde på Hardangervidda, Vemork og Tinnsjøen under krigens dager?
På ingen måte. På tross av to filmer og en haug med bøker, er interessen for dette umettelig. Det fikk jeg selv erfare da jeg begynte å lese om dette igjen, en historie jeg har lest mange ganger før og sett flere filmer om. For jeg ble umiddelbart slukt av stoffet og det utrolig spennende som ligger i denne historien.
Det hjelper ikke at jeg trodde lufta var gått ut av ballongen i og med storsatsingen på filmen The Heroes of Telemark med Kirk Douglas i hovedrollen som kom for noen år siden. Selv om dette var en tjukk og glamorøs Hollywood-historie nesten på det verste står de faktiske historiske omstendighetene der like fullt: at nordmenn levde på Hardangervidda i skjul fra tyskerne fra 1942 og ut krigen og gjennomførte ikke bare ett, men to dristige og vellykkete aksjoner mot tungtvannet slik at tyskerne ikke fikk nytte av det. Det kan nesten ikke være sant.
Og det utroligste av alt: disse militære aksjonene med norsk mannskap ble gjennomført uten tap av menneskeliv av de som utførte dem, mens andre alliertes forsøk på å ta ned sabotører skjedde med tap av ti-talls menneskeliv. Mange norske sivile ble likevel drept som følge av senkingen av ferja og de alliertes bombing.
De allierte var sterkt bekymret for den tyske militærforskingen med tanke på å utvikle atomvåpen. Hvis tyskerne hadde vunnet dette forskingskappløpet og kunne være i stand til å utvikle atomvåpen ville resultatet av krigen blitt et helt annet. Tungtvannet var her helt sentralt. Derfor prioriterte man svært høyt aksjoner som kunne sette produksjonen av tungtvann ut av spill. Denne produksjonen foregikk i Norge ved Hydros anlegg. Produksjonen var komplisert og krevde tilgang på mye energi, noe Hydros Rjukan-anlegg kunne skaffe.
Denne nye boka er først og fremst en historisk dokumentar-bok med grundige kildeanvisninger. Derfor er den uten sidestykke den mest omfattende boka som jeg har lest om dette. Men som jeg opplevde: den kan også leses som en svært spennende fortelling som de andre bøkene om tungtvannsaksjonen, særlig de selvbiografiske fra flere av de som deltok. Det er uansett en spennende historie og hva den skildrer gjør at du blir fengslet fra første side.
Først og fremst er denne boka ny i et til nå heller ukjent aspekt: den kaster lys over Einar Skinnarlands uvurderlige innsats. Han var den første agenten som ble satt ned på Hardangervidda i mars 1942 med en aksjon mot tungtvannet for øyet. Oppgaven hans var å fungere som sambandsmann, samle informasjon og legge til rette for de aksjonene som skulle komme. For dette bygget han opp en krets av informanter av nordmenn, også fra selve produksjonsanlegget inne på Vemork. Informasjonen herfra var av uvurderlig betydning.
Han oppholdt seg så å si kontinuerlig på Hardangervidda fra vinteren 1942 til krigens slutt. Han var i hjemmetrakter og kjente vidda ut og inn. Familien hadde egen gård ved Møsvatn og brødrene hans hjalp til i det illegale arbeidet.
Et lag fra Kompani Linge ble sluppet ned over Hardangervidda for å forberede et anslag som skulle skje ved at britiske spesialstyrker ble landsatt ved glidefly. De crash-landet der de ikke skulle. De som ikke ble drept momentant, ble tatt til fange av tyskerne og siden skutt. Nordmennene ble på vidda i store trekk krigen ut og forberedte arbeidet for den enheten også fra kompani Linge som senere foretok det vellykkete og dristige angrepet, det siste krigsåret fungerte de også i oppbyggingen av militære enheter.
Nordmennene levde på vidda i lange perioder uten tilførsel av forsyninger. Reinmose ble redningen. Et nytt lag sabotører, denne gang bare av nordmenn, ble fløyet inn. Det var disse som foretok selve sprengingen, en prestasjon så utrolig at det nesten ikke er til å tro. Hvordan de tok seg ned stupbratte fjellsider ved det tett bevoktede anlegget er en av dem.
De tok seg så over til Sverige ved å krysse hele Østlandet på ski etter aksjonen. Noen ble igjen for å være i beredskap for nye aksjoner og drive etteretning.
Senkingen av den resterende delen av tungtvannet på ferja over Tinnsjøen på jernbanevogner på vei mot Tyskland ble foretatt av disse.
Historien om tungtvannssabotasjen er full av spennende episoder som skuddvekslinger og skijakt over vidda. Ikke minst om slit, mangel på mat og vanskelig tider. Det er nyttig å få med seg skal vi danne et noenlunde helhetlig bilde av det som foregikk under krigen.
Denne dokumentarboka skildrer også de konfliktsituasjonene som oppsto mellom den norske eksilregjeringa i London og de alliertes militære overkommando. Men her savner jeg mer utdypende materiale.
Vi kjenner historien ut og inn. Det viktige ved denne nye boka er den dokumentariske og historiske siden. Like fullt vil jeg fortsatt anbefale det som sabotørene selv senere skrev om aksjonen. Dette er aksjoner hentet fra virkeligheten og er uten sidestykke. Den norske spillefilmen fra 1948 er eksempelvis enestående: her spiller de fleste sabotørene seg selv.
Denne nye boka er solid og god for alle som vil vite mer om denne vanvittig dristige og ikke minst viktige aksjonen.
