Frank Storm Johansen: Tusen dager i fangenskap. Et personlig vitnesbyrd fra nazistenes dødsleirer, Gyldendal 2015, 252 s.
I 1942 ble jernbanetelegrafisten Frank Storm Johansen på Trofors stasjon arrestert av de tyske okkupantene. Han var med i en motstandsgruppe på Helgeland kjent som Majavass-saken. Noen av gruppas medlemmer kom i ildveksling med tyskerne og flere av de tyske soldatene ble drept. Dette førte til harde represalier, svært mange ble anholdt og noen skutt.
Tyskerne hadde intet konkret bevismateriale mot ham men han ble likevel internert, først i Falstad-leiren i Trøndelag og senere i Sachsenhausen i Tyskland hvor han satt til krigens slutt. Under de umenneskelige og nesten ufattbare forholdene var det et rent under at han overlevde tusen dager i tyskernes varetekt med alt hva dette innebærer. Denne beretningen skrev han umiddelbart etter at han kom hjem.
Det er en utrolig historie vi får lese. Det finnes få beretninger som denne. Knapt noen var i stand til å overleve tusen dager i slike dødsleire og under forhold som var der. Han forteller sin historie på en rolig og nøktern måte. Fortellingen er så å si blottet for det primitive tyskerhatet som var så utbredt umiddelbart etter krigen. Det han bærer nag til er nazismen som ideologi som sørget for et system hvor primitive lyster og egenskaper fikk råde. Derfor er denne beretningen verdifull. I all den krigslitteratur som eksisterer er det befriende å lese en beretning blottet for hastemthet som dessverre preger altfor mye av denne litteraturen. Da er det kanskje viktig å merke seg at denne kom fra en som kanskje hadde gått gjennom mye mer enn noen annen.
Noe av det som går sterkest inn på leseren er hvordan han og de andre fangene maktet å holde livsviljen og livsmotet oppe på tross av det de ble utsatt for.
