Oslo Konserthus 25.2.2010 Charles Ives: The Fourth of July, Samuel Barber: Knoxville summer of 1915, Igor Stravinskij: Fra The Rake’s Progress [Lastens vei]: Forspill og Anne Trueloves arie, John Adams: Harmonielehre
Oslo-filharmonien, Lawrence Renes – dirigent, Heidi Stober – sopran
Pretty close to water, sa John Cleese en gang om et visst amerikansk ølmerke. Det var ikke øl og Monty Python det dreidde seg om i går men om symfonisk musikk, amerikansk sådan. Dette sitatet slo ned i oss etter å ha opplevd første avdeling av dette programmet, spritet opp med USA-bosatte Stravinskij.
Det var to ting som reddet dette. Den ene var en praktfull sopran som var i besittelse av en gudbenådet stemme. Det andre var John Adams store orkesterverk etter pause. Harmonielehre er et verk med en puls som lever. Det er sprudlende og boblende. Musikken blir vital. Det er herlig å oppleve det og det rettet mer enn godt nok opp for miseren før pause.
Det som startet elendigheten var Charles Ives som hadde bestemt seg for å hylle den amerikanske nasjonaldagen med å flette så mange Sousa-marsjer som mulig inn i et kort orkesterverk – alle spilt på en gang for full utblåsing! Det ble kakafonisk og svært ubehagelig, …’Som en fornærmelse mot øret…’, ble det sagt oss i pausen. Ives har riktignok benyttet seg av noe liknende i sine symfonier, men der dette blir interessant og meningsfylt i symfoniske sammenhenger, ble det uforståelig og rett og slett stygt i går. Charles Ives er en raritet i amerikansk musikkliv. Han var den første store amerikanske komponisten og skrev verk med det helt store spennet i seg, men våget aldri helt å vie seg til komponistgjerningen.
Heidi Stober rettet opp noe av dette med sin vakre sopran, men Barbers komposisjon er på langt nær så interessant at den kunne vekke oss til live etter den store miseren i starten. Vi begynte ikke å komme oss før hun hadde levert sin store Stravinskij-arie fra The Rake’s Progress. Hun har denne operaen som noe av sitt spesialområde. For tiden legger hun europeiske operascener for sine føtter. Hun har en herlig stemme og et stort uttrykk. Opplagt et navn for framtiden!
John Adams er det store komponistnavnet i USA i dag. Han legger seg på den minimalistiske linjen som kollegene Steve Reich og Phillip Glass gjør. Et enkelt, kortfattet uttrykk, eller riff, kan danne basisen for en større helhet. Her besto pulsen av små rytmiske figurer som oppsto i de enkelte orkestergruppene, intrikat formet og med en vanskelighetsgrad som nok vil kunne sies å være langt over det vanlige. Få i tillegg med at rytmene for hver orkestergrupe, dels også instrument, kunne være forskjellige så har vi et bilde av hva det dreidde seg om. Er tittelen ment som et hint til Hindemiths klassiske harmonilære?
De minimalistiske strukturene var mest påfallende i de to yttersatsene. I mellomsatsen kunne det roe seg litt ned med innslag av klanger som kunne minne om Sibelius og Mahler. For dette må vi også få med: verket er også tonalt i uttrykket, om det ikke akkurat består av sangbare melodier du kan nynne til etterpå.
Men for et herlig verk! Det sydet og boblet – og varmet oss så mye at den fryktelige kakafonien fra Sousa-marsjene var nesten som blåst helt bort.
Likevel må vi stille spørsmålstegn. Dette programmet var dels tynt sammensatt – før pause. Vi kunne gjerne tålt litt mer, eksempelvis Copland, hvis vi først er inne på temaet amerikansk orkestermusikk. Det var kanskje ikke denne kvelden da alt var like vellykket, vi så flere som bladde febrilsk i programmet de hadde kjøpt for ikke å finne den konserten de ønsket.
