Ingeborg Solbrekken: Galskap og rettergang – landssviksaken mot Kirsten Flagstad og Henry Johansen, Transit forlag 175 s.
Det er mye røyk for svært lite ild. Boka som tar mål av seg til å dokumentere de offisielle overgrepene sier faktisk svært lite om det som ikke er kjent fra før. I tillegg balanserer den på grensen mot det spekulative, det antydes at det jar vært en konspirasjon på gang – kongehuset ikke minst glemt! – for å sverte vår store sangerinne under og like etter krigen. I tillegg er det direkte ekkelt å lese om navngitte insinuasjoner uten at det er mulig å dokumentere dem.
Det er ikke tvil om at Kirsten Flagstad ble utsatt for en behandling som hverken er et rettssamfunn verdig eller tjener en kulturnasjon til ære. Det er forstemmende nok en gang å lese om hvordan personer tilknyttet norsk utenrikstjeneste gjorde det de kunne for å sverte henne. Spesielt forstemmende og lite hyggelig for vår rettsnasjon er det å bli minnet om om en advokat og aktor i rettsoppgjøret som beveget seg langt over grensen for det tillatte. Men dette har vi sett også senere i norsk rettsvesen, og her er det opplagt mye å ta fatt i!
Helt i starten av bokas insinueres det åpent at det var Jens Chr. Haugesom sto bak disse kampanjene helt i starten av krigsårene og at han også var den usynlige hånd som i det stille loset kampanjen mot sangerinnen. Det er ikke belegg for disse påstandene og visst har den gode Hauge mye å svare for – og opplagt visse svin på skauen – men vi bør holde tunga rett. Det stiller ikke denne framstillingen til ære med slike udokumenterte påstander.
Atskillig mer balansert er framstillingen av hva som skjedde rett etter 9. april. Her innrømmer forfatteren at Kirsten Flagstad nok var noe ‘uklok’ da hun valgte å opptre kun med sanger på tysk på norske aftener i USA etter 9.april. Skildringen balanseres mot en norsk USA-ambassadør som helt opplagt måtte være svært forfengelig og pompøs som person – og ikke greidde å holde det utenfor sitt offisielle verv. At en fjern kunstnerpersonlighet som egentlig ikke skjønte hva som foregikk ute i den store verden og i hjemlandet kolliderte mot en forfinet æreskjær diplomat, er ikke merkelig.
Men for å forstå alt det som senere skjedde må vi også ha det klart for oss at Kirsten Flagstad var gift med en mann som var NS-medlem og som leverte stort til okkupantene. Hennes mor var også kort tid NS-medlem. Og når man i tillegg opptrer med sanger kun på tysk under krigshandlingene hvor nordmenn falt for tyske kuler, er det gitt at det kan oppstå reaksjoner og en svært berettiget mistanke om hvorvidt sangerinnen hadde den rette nasjonale holdning.
Der jeg reagerer spesielt sterkt er det når det i bokas tittel heter ‘landssviksaken mot Kirsten Flagstad.’ Det har aldri vært reist noen landssviksak mot henne. Hvorfor dra inn dette belastende begrepet? Er det noe som er satt på av forlaget for å skape ekstra sensasjoner? Og mannen, NS-medlemmet, ble oghså frifunnet for denne anklagen.
Det har aldri vært tvil om at det har foregått store overgrep mot den norske sangerinnen i tiden 1940-47. Det er innlysende at å ha en etterforsker og aktor som skriftlig viser at han ikke ‘skjønner’ at damen kan ha egne inntekter på det tidspunktet hun var verdens sannsynligvis høyest gasjerte sanger er i seg selv en skamplett for det norske rettssystemet. Men Kirsten Flagstad fikk mer enn oppreisning hvis man skal si det slik, hun ble Den Norske Operas første sjef og hennes portrett har prydet våre hundrekronersedler. Det hadde kanskje vært en lur ting å kalle den nye operaen opp etter henne – uansett om vi snakker om oppreisning eller ikke. Og når det gjelder det norske rettssystemet, overgrepene foregår til dags dato i flere saker. Kanskje vi skal rydde opp her?
Litt må også sies om pressens rolle. Dagbladet har vært oppsiktsvekkende hard og negativ til boka og fordømte den allerede førden ble offisielt lansert. Mye godt kan sies om Dagbladets rolle mot nazisme og fascisme i hele 30-tallsperioden. Men det står ikke deres fortjenestefulle redaksjonelle ære til heder med å gå slikt voldsomt til verks mot denne boka. Avisa får i boka mye kritikk for sin rolle i kampanjen mot Kirsten Flagstad. Er denne kritikken riktig? Kanskje sitter det også dypt og sårt å lese at Dagbladets trykkeri hele krigen var i aktivitet – og produserte for okkupantene selv om avisa ikke kom ut. Hvis dette medfører sannhet er det en skjensel og en skam som man bør være ærlig nok å innrømme. Det blir fordekt og åpner mistanker vi ikke burde ha slik vi opplever Dagbladet i dag. Men la også det være sagt, vi er enig i mye av det avisa skriver om boka.
Denne boka er skuffende tynn og svak – og holder ikke helt hva den lover. Det forrige århundrets største sopran hadde fortjent noe bedre.
