Orham Pamuk: Herr Cevdet og sønnene hans, Gyldendal 2012, 702 s.
Orham Pamuk fikk Nobelprisen i litteratur i 2006. Men opplagt ikke for denne romanen.
Herr Cevdet i og sønnene hans er en slags slektsfortelling som begynner tidlig på 1900-tallet og som er sentrert rundt midten av dette århundret. Fortellingen ender opp i 1970-åra og vår tid og hele boka skal visstnok skildre Tyrkias vei fra tilbakestående land på begynnelsen av århundret fram til et moderne samfunn. Det var Orham Pamuks gjennombruddsroman i sin tid, skrevet som 26-åring.
Men jeg ble aldri helt fenget av dette. Dessuten blir det altfor mektig. Dessuten er det bare en del av Tyrkia som skildres, nemlig borgerskapet med sine små og store problemer. Pamuk konsentrerer seg om én enkelt familie og tre gutter som var venner helt siden skoletida. Gjennom atskillige sider i det alt overveiende mellompartiet dras vi inn i den ene tedrikkingslabberassen etter den andre. Det tyrkiske borgerskapet oppfører seg nøyaktig som borgerskap ellers i verden: kjedelig, intetsigende, opptatt av formene – og lever et innholdsløst liv.
Her finnes ingen arbeidere, knapt bønder. Et par steder på de syv hundre sidene glimter en replikk eller to til fra en tjenestepike eller kokk. Det er alt. Svart-hvitt. Uten farger. Borgernes kjedsommelighet og intetsigende liv oppad side og nedad side. Riktignok spruter det glimtvis til fra en eller flere av de tre vennene. Særlig over en raki eller to. I sin ungdom brente de av idealistisk lyst til å gjøre noe, urette ting. Dette er de eneste stedene i boka som det er noe liv i. Her kan vi få fine riss av tyrkisk politikk, samfunnsforhold og ikke minst forholdet til kvinner.
