Camilla Läckberg: Tyskerungen, Oversatt av Gry Brenna, Gyldendal, 2008, 463 sider
Det går mot høst, lille Maja er blitt ett år og pappa Patrick Hedström skal ut i pappapermisjon. Erica gleder seg til å lukke døren til kontoret på loftet og starte arbeidet med sin neste bok. Hun er ferdig med det meste av forarbeidet og det er bare å sette i gang med skrivingen, men bak i hodet hennes surrer det noe som ikke lar henne være i fred. I begynnelsen av sommeren gikk hun gjennom en kiste som hadde tilhørt hennes mor. I denne fant hun noen dagbøker og en tysk medalje tullet inn i en liten babytrøye som er tilgrist av blod.
Hun leverte straks medaljen til en ekspert på nazismen, men la dagbøkene tilbake i kisten, usikker på om hun ville bryte inn i morens private sfære. Nå føler hun at hun ikke kan la være, hun må begynne å lese dem. Dagbøkene begynner i september 1943.
Mens Erica skal bevege seg ut i arbeidslivet og voksenverden igjen skal Patrick venne seg til en tilværelse fylt med små arbeidsoppgaver som kommer tett i tett. Han greier ikke helt å la være å søke hjelp bak Ericas lukkede kontordør og allerede på første trilletur lar han seg bli sugd med på en uttrykning til et åsted for et drap. Den drepte er Erik Frankel, eksperten Erica ga medaljen, han har sittet drept i huset sitt siden juni. Dette er starten på en mordetterforskning som Patrick Hedström litt frustrert må følge fra sidelinjen.
Mellberg er stadig like uinteressert i politiarbeid, men hunden Ernst og en ny dame i byen lokker frem nye og mer sympatiske sider ved ham enn noen har sett før. I Paricks fravær er det dermed Martin Molin som føler det største ansvaret, men med seg får han den nye betjenten Paula som nettopp har flyttet hit fra Stockholm.
Som vi begynner å bli vant med i Camilla Läckbergs kriminalromaner griper hendelser som ligger langt tilbake i tid inn i dagens etterforskning. Erica blir dratt enda mer inn i etterforskningen enn tidligere fordi hennes egne undersøkelser av morens fortid til dels overlapper med politiets. Det viser seg nemlig at Erik Frankel som mottok den tyske medaljen med en uutgrunnelig mine var en av morens barndomsvenner.
Nå, i bok nummer fire om Patrick og Erica, fremstår de doble historiene nesten som et varemerke. Camilla Läckberg serverer skiftene mellom fortid og nåtid på en måte som gjør at de aldri blir forvirrende for leseren. Dette legger grunnlaget for en annerledes måte å formidle en kriminalhistorie på. Det er imidlertid synd hvis et selvpålagt krav om å bruke dette virkemidlet setter begrensninger for valg av historie. Tyskerungen er nemlig på langt nær like heseblesende spennende som Predikanten, den første boka undertegnede leste av forfatteren. Riktignok er det en god kriminalhistorie, men tempoet og tidspresset er ikke høyt nok til å gi boken nerve av ypperste klasse. Derimot er boken langt mer fornøyelig lesning enn den første. Den viktigste grunnen til det er at alle menneskene som er involvert er nettopp det, mennesker og ikke karakterer. Alle vi blir kjent med blir beskrevet med hud og hår, og slik blir det umulig å ikke kjenne en viss grad av sympati selv for den mest kaldblodige morder. Dette er noe jeg synes Camilla Läckberg har blitt bedre og bedre til for hver bok etter Predikanten, der de fleste fremstod som endimensjonale typer. Nå begynner selv Mellberg og Gøsta å tre frem som godmodige skruer, og det gjør ingen ting at hun har kvittet seg med en av de udugelige betjentene. Dette gjør at Tyskerungen er en bok jeg trygt kan anbefale, selv om den mangler litt tempo mot slutten etter min smak.
