Jan Guillou: Tyvenes marked, Piratforlaget 2005 397 s,
Jan Guillous siste bok er en aktuell satirisk krim-bok fra dagens Stockholm, dvs. Lidingø-miljø. Miljøet kan uten vanskeligheter la seg overføre, vi kjenner fort igjen trekkene fra det overfladiske rikmannsmiljøet som er en del av vårt overflodssamfunn. Til forskjell fra oss er nok hakespissen et hakk skrudd mer opp i Sverige som ennå har i behold sitt adelskap. Mulighetene for snobbisme gjør større utslag i 1600-talls slott enn i Røkkes “hytte” på Oppdal.
Det er de nyrike, de som er opptatt av lettvinte (og uærlige) gevinster, som Jan Guillou slipper adrenalinet løs over denne gangen. Han mener at en engasjert raddis neppe ville få annen mulighet til å angripe dette miljøet enn gjennom skratt og ironi. Derfor denne boka. Helt siden jappe-tida har de nyrike stilt seg åpent til for hugg både her hjemme og i vårt naboland. Deres livsførsel og meningsløse fallskjermavtaler og andre -“avtaler” burde være gefundenes fressen for enhver skrivekyndig.
Bokas historie bygger på virkelige hendelser, avsløringen av «Lidingø-ligaen» i 2002 og skandalen om Scandia-direktørene vanvittige bonuser. Her hjemme har vi som i Sverige Vinmonopol-skandalene som forteller oss at det en overordnet sjef kan gjøre står høyt hevet over vanlige butikksjefers eventuelle feiltrinn. Den ene er ikke småsnuskete og kriminelt, de andre er det. Det avgjørende er vedkommendes plass i hierarkiet.
Bokas fortelling er fiksjon men den er så tett vevet sammen med virkelige hendelser at det av og til gjelder å lese den nettopp som fiksjon.
Historien er denne: En gjeng av bortskjemt ungdom kjeder seg i det daglige og vil gjerne ha litt mer å rutte med enn sine 10 000 i lommepenger. Denne summen dekker knapt to champagne på de utestedene på Stureplan som de frekventerer til utover morgensiden. Derfor har de funnet det geniale at de kan gå inn i pappas vinkjeller og ta med seg dyrebare og udrikkelige flasker, kunst og gjerne en bil eller to. Noen av varene omsetter de gjennom Sotheby-auksjonen i London. De rike pappaene får tilbake gjennom forsikringspengene, eventuelt hele vinkjelleren tilbake urørt. Og deres avkom får noen ekstra laken å leke seg med.
Selv mener ungdommen at dette er bare gjort på spøk, de kan ikke i sin nyrikdom og høye status se at de gjør noe ulovlig, i tilfelle er de hevet over den loven som gjelder for vanlige folk. Her er deres selvbilde på samme høyde som det en bedriftsrådgiver nylig advarte mot: vestkantungdom med farlig høyt syn på seg selv.
En av dem mener til og med – i boka! – at når man tar litt av lasset på forskudd for arv, er det ikke forskjell på det han gjør og det grunnlag farens hans har etablert sin formue på. Fedrene etablerte jo også sin nyrikdom ved å rane til seg penger fra ulike kilder som fordi de er mektige blir beskyttet og ansett som i full orden. Bare hør på følgende replikkveksling i boka:
“Jeg eier over hundre mill., ikke sant?
– Som du ikke får tak i, før du blir femogtredve, ja, jeg er med. Og?
– Hvor faen kom de fra, tror du?
– Strevsomt slit som bedriftstleder eller noe sånt?
– Bullshit! Han har rappet dem fra forsikringsselskapet, men det kalles for finere ting og er lovlig. Han og faren til Lova gjorde en scam bare for et par måneder siden da de kapret noe i stil med hundre mill. hver!
– Jaha. Men hva har det med tyveriene å gjøre?
– Hvis jeg arver de pengene som pappa har fått ut av et jævla anonymt forsikrigsselskap uten noen bestemt eier, så blir vel i hvert fall min arv lovlig!
– Det er fullt ut mulig, simpelthen sannsynlig. Men jeg forstår fortsatt ikke hva det har med tyveriene dine å gjøre?
– Samme stålet, samme kilde. Hvis fedrene våre henter bøtter med stålet, så er det lovlig, hva er forskjellen hvis vi gjør det?
Denne ungdommen mener på ramme alvor at de står høyt hevet over de lover som gjelder i samfunnet. Advokater er til for å kjøpe dem fri. Penger betyr alt. Vi kjenner det igjen.
“Det vil være mye morsommere å sende en blond politikvinne på herrer som Skandia-direktørene enn det vil være å sende Hamilton”, sier Jan Guillou, som håper boka vil føre til “…høy latter og ekte sinne.” Han mener at denne lille gruppen av Stockholms-fiff tenker som adelskapet på 1600-tallet i sin nyføydale status. Han har også lagt inn “seg selv” i handlingen, radiojournalisten Erik Ponti, som vi husker fra bøkene om kommandørkaptein Hamilton. Også en annen skikkelse fra den delvis selvbiografiske Ondskapen dukker opp i boka. Glem heller ikke at Anna Holt opptrer som politikvinne.
Boka ble skrevet i skyggen av mordet på Sveriges utenriksminister i fjor, og Jan Guillou har også lagt inn noen snertne finter i den forbindelsen.
Lettlest og fint lesestoff. Den vekket både vrede og skratt, mest det første.
