Uhyggelig lesing

Først og fremst hvorfor vestlige media og politikere så åpenbart stiller seg likegyldige til det som skjer i verdens største land. Eller for å sette det på spissen: hvorfor det i altfor land tid nærmest har vært hamret inn i oss at denne mannen har gitt russerne en ny framtid i et samfunn med økende levestandard. Så sant det er noe snev av sannhet i det forfatteren hevder. Eller hvis det bare er hold i bare ti prosent av hennes påstander, er dette ille nok.

Dernest forfatteren selv. Hun har tilsynelatende uhindret marsjert fram og tilbake gjennom maktens sentrum i ti år, truffet de fleste viktigste personene og skrevet utallige regimekritiske artikler. Hvordan er dette mulig? Eller for å si det på annen måte, er konspirasjonene av konspirasjoner så innviklete, innfløkte og intrikate at selv vi lesere holdes for narr?

For å starte med budskapet i boka: Putin selv. Han er en mann som kom fra det store intet og ble Russlands president etter Jeltsin. Det var en viktig periode for landet. Den åpenbare korrupsjonen måtte slåes ned på og oligarkenes makt måtte begrenses. Men mannen selv, hvem var han? Hvor kom han fra? Det eneste vi har fått vite er at han er gammel KBG-offfiser, altså en mann fra de hemmelige tjenester.

Masha Gessen gir oss et lite innblikk i mannens bakgrunn som hun har hentet fra åpne kilder og fra de som i starten ville ‘forskjønne’ ham med biografiske opplysninger. Her får vi vite at han er vokst opp i etterkrigstidens Leningrad, i dag St. Petersburg. Liten av vekst men med stor selvtillit ville han gjerne framstå som en mann som avgir respekt. Med disse Berlusconi-kompleksene la han ikke skjule på at han var (og er) en ‘bølle’. Han er ingen veltalende politiker men legger vekt på enkle folkelige uttrykk, gjerne i ordspråk langt over kanten. Han vil gjerne framstå som en tøffing.

Jo lenger inn i boka vi kommer jo mer stiger det fram et bilde som faktisk gjør vondt. Her får vi presentert en leder for verdens største land som sterkt må aspirere til tittelen som en av verdens verste demoner, så sant det er noe snev av sannhet i det hun hevder. Hevngjerrig, en mann som fort mister fatningen og slår over i direkte trusler, er ikke sympatisk for å si det pent.

Det kommer fram ufattelige tragedier som gisseldramaene i Beslam, på teatret i Moskva eller atomubåtens Kursks ulykke, tragedier som tilsammen kostet flere hundre liv. De skjedde fordi inkompetanse var til stede eller gale beslutninger ble foretatt, bevisst eller ubevisst. Eller alle bombeattentatene mot boligblokker i Moskva. Kanskje foretatt i regi av det som oppsto etter KGB for å sette frykt i befolkningen og gi grunner til fortsatt krigføring mot muslimene i Tsjestenia, underforstått tilgang til oljekildene i Kaukasus?

Eller at personer som ‘står i veien’, er uenige eller skriver kritiske artikler, blir fengslet og holdt innesperret i åresvis på fiktive anklager? Og at deres advokater og personer som stiller opp som vitner i rettssaker risikerer det samme?

Ta da med at hovedpersonen selv beriker seg ved å sitte på toppen av pyramiden og innkasserer provisjoner og aksjer på reneste mafiavis. I boka blir det hevdet at han i dag har en personlig formue på ufattelige 40 milliarder rubler. Det er blitt hevdet at han er Europas rikeste mann.

Vi kan forstå at man i Vesten er redd for kofferten, at mannen som har vist seg som uberegnlig ved flere offentlige anledninger, sitter på et atomvåpenarsenal som er stort nok til å utslette alt liv på kloden. Men er forholdene så ille som beskrives, eller bare et snev av det, må det langt sterkere midler til enn snille protester på menneskerettighetenes grunnlag.

Da har vi i så fall foran oss en mann og et system som bygger på det som man trodde gikk i graven i 1991. Ideologien er borte, men strukturen og maktorganene består. Nå er politikken overtatt av det rent personlige maktbegjæret. En 2000-tallets Boris Godunov.

Uhyggelig lesing.