Heather Pringle: Himmlers herrefolk, Bazar forlag 2008, 353 s.
En overraskende god bok på Bazar forlag. Det er ikke hver dag at dette forlaget stiller med tankevekkende tungvektere, ikke minst presenterer bøker med omfattende kildeliste som etter hva vi kan bedømme ser ganske grundig ut. Forfatteren har hatt et helt team i aksjon som har samlet informasjon om emnet og som gjør framstillingen svært troverdig.
Heinrich Himmler var en av det tredje rikets mest prominente personer. Han bygget seg opp som lederen av SS, Schutzstadel, Hitlers personlige livgarde som utviklet seg til å bli naziregimets elitegarde. I ly av denne organisasjonen urviklet han også det såkalte Ahnenerbe, organisasjonen for fortidsarven, som hadde et klart ideologisk formål. Den skulle mer eller mindre med vitenskapens hjelp “bevise” at arierne var et gammelt herrefolk som var opphavet til alle senere store kulturer og sivilisasjoner.
Konklusjonen var alt gitt på forhånd, nå ble det vitenskapens oppgave å stadfeste disse teoriene. Dette førte forskere til arkeologiske ekspedisjoner verden over, blant annet til Tibet. I Norge og Sverige utforsket de gamle runer ut fra antagelsen om at dette var ariernes, herrefolkets, gamle hemmelige språk. De gamle karelernes sang ble notert ned ut fra antakelsen om tilsvarende. Mye av forskingen gikk ut på å måle skjellett og hodeskaller. Til disse skallemålingene hadde de utviklet et eget instrument, et slags skyvelær. Det framstår direkte latterlig for oss i dag, men er uhyggelig i all sin bisarre lesing.
I de siste krigsårene gikk denne forskingen alldeles galt av gårde. Konsentrasjonsleirfanger, særlig jøder, ble utsatt for umenneskelige eksperimenter, mishandling og drap. Den siste delen av boka tar for seg det som foregikk blant annet i konsentrasjonsleirene Natzweiler og Dachau. Det er uhyggelig lesing. Selv om vi i ettertid har hatt kjennskap til dette er det likefullt lesing som opprører og forskrekker. Hvordan kunne mennesker, vitenskapsfolk som attpåtil i flere tilfelle gikk inn igjen i ledende akademiske stillinger etter krigen, stå for slikt?
Kanskje med enkelte unntak. Boka nevner Universitetet i Bergen som sa nei til gjesteforelesing av en av dem på 1960-tallet.
Heather Pringle forsøker ikke å gi noe svar. Hun ser som sin oppgave å grave dette fram dels med nye opplysninger som hun og hennes team har funnet fram til utenom at hun peker på det velkjente ‘ikke-vite’ symdromet som preget etterkrigstida i Tyskland i stor grad, ‘Persilscheine’ (dokumenter som vasker hvitt) er et av de uttrykkene hun gjør bruk av. Beretningen avsluttes med et intervju foretatt bare for et par år siden med en av dem som var ledende i Ahnenerbe. Han var raseekspert på Krim under krigsårene og var delaktig i en av nazistenes aller største krigsforbrytelser, det som er kalt “skjellettsamlingen” i ettertid.
Dette er lesing som gir alvorlig stoff til ettertanke. Mens jeg holdt på med de første sidene hørte jeg på nyhetene om lanseringen av Norges største kulturtiltak noensinne, dataspillet Koonan. Her dreier det seg om en helt fra fortiden, en blond og blåøyd kjempe som kunne svinge sverdet. Blir vi aldri ferdig med å dyrke slikt?
Såvisst ikke. Raseteorier om det eksklusivt nasjonale lever i beste velgående, bare se på stridighetene omkring årets syttende mai. Det norske rockemiljøet, black metal, var inntil for få år siden infisert av slike tanker. Det resulterte i kirkebranner og mord.
Galskap var rett og slett det som foregikk i Tyskland. Heather Pringle legger ikke fingrene i mellom når hun beskriver miljøet i og rundt Ahnenerbe. Falsknere og bløffmakere av alle slag fikk lov til å opptre, jo sykere, desto bedre. Psykiatriske pasienter fikk fritt leide hos Himmlerog kunne påstå at de sto i åndelig kontakt med sine forfedre i sine (sannsynlige) epilepsianfall. Istidsteorien ble lansert for å forklare den nordiske rases overlegenhet. Tidligere forskning ble forkastet eller stilt på hodet hvis den ikke passet for SS. Innvandringen skulle ha skjedd fra Germania til de indoeuropeiske områdene og derfra tilbake igjen. Atlantis var gudenes og herrefolkets Valhall for mange tusen år siden, runene var deres språk, målinger av skjellettskaller skulle “bevise” dette.
Til de grader tok dette av at selv Hitler måtte offentlig gå ut og ta avstand fra de mest ekstreme av disse teoriene og deres talsmenn. Han kom også på kant med Himmler de siste månedene av krigen da han ble klar over at SS-sjefen i alle hemmelighet tok kontakt med vestmaktene bak hans rygg for å få slutt på krigen for at hans eget SS skulle spille en avgjørende rolle i oppbyggingen av Tyskland og Europa etter krigen. Dette førte til at han ikke ble hans etterfølger, noe som man anså som naturlig.
Først og fremst er dette nyttig lesing i dag. Boken viser i all sin uhygge hvordan intellektuelle og vitenskapsmenn lar seg utnytte og bruke, også til vitenskaplige forsøk som er uhyggelige og skremmende. Men først og fremst er det en dokumentasjon av hvilke forferdelige sider som Rassenkunde – rasekunnskap – har og hvor nær den er oss i dag selv med vår vitende om nazistenes uhyggelige forbrytelser så tett på oss.
