Ulrike Meinhof

Ulrike Meinhof

Dette til tross for at hun døde i ensomhet, kroppslig og sjelelig oppløst og ødelagt etter lang tids bevisst isolasjon fra de tyske myndighetene. Den dag i dag spekuleres det på om hun rett og slett ble myrdet i fengselet. 

Hun var den ideologiske leder av den såkalte Bader-Meinhof-gruppen, som egentlig var en kriminell bande med idealistisk motiver. De kalte sin organisasjon R.A.F.(Røde Arme Fraksjon). De skulle drive bygerilja etter et konsept som i første rekke hadde sitt forbilde i Tupamaros-bevegelsen i Uruguay. Alle andre muligheter for å gi uttrykk for sin protest – mot blant annet mot Vietnam-krigen og de autoritære strukturene i det tyske etterkrigssamfunnet – var blokkert. Studentledere ble skutt (Rudi Dutschke) og demonstrerende ungdom ble drept (Benny Ohnesorg).

Før hun gikk under jorden for godt var hun en av landets fremste journalister. Hun redigerte og skrev i tidskriftet konkret og gjorde program for tyske kringkastingsstasjoner. Særlig var hun opptatt av forholdene for barnehjemsbarn. Hun mente at autoritære strukturer og holdninger fra nazitiden ennå var i praksis i tyske barnehjem.

Hun var meget belest og teoretisk sterk. Engasjert på venstresiden så hun hvordan det vest-tyske samfunnet stengte enhver mulighet for protest og anerledes og kritisk tenking og for å gi uttrykk for sin mening, særlig for ungdommen. Hun så på dette som at den vest-tyske staten ikke hadde tatt endelig oppgjør med sin nazistiske fortid. Alt fra dommere til lærere med nazifortid satt i viktige posisjoner. Selv forbundskansleren hadde fortid som nazist. I tillegg støttet vesttyske politikere og industri utbyttingen av den tredje verden og USA’s krig mot folkene i Indo-Kina.

Den vest-tyske pressen og særlig den delen som var omfattet av Springer-konsernet drev en hetskampanje uten sidestykke mot ungdommen. Da hun til slutt ble tatt av politiet ble det bygget et eget fengsel i Stammheim hvor hun opplevde fire års nesten total isolasjon. Beretningen om forholdene i fengselet og særlig rettssaken er rystende lesing. Det er altfor lett å si at dette er barbarisk og en rettsstat uverdig. Det er et tankekors at dette fant sted for bare få tiår siden.

Røde Arme-terroren fortsatt til langt innpå 1990-tallet. De største og mest blodige aksjonene fant sted etter at Ulrike Meinhof var tatt av politiet, bl.a. med likvideringen av den tyske presidenten for Arbeidsgiverforeningen (en tidligere stornazist) og sjefsanklageren ved rettssaken mot Meinhof. Ved sprengingen av den vest-tyske ambassaden i Stockholm holdt Norge på å bli dratt inn da terroristene sannsynligvis hadde planlagt sin fluktrute til Oslo.

Jutta Ditfurth har skrevet en biografi om henne. Det er nyttig lesing fordi vi trenger å bli minnet om at disse forholdene som det skrives om har spor langt inn i vår egen tid. Dette er ikke bare en beretning om et samfunn som fortsatt var gjennomstrømmet av nazitidens autoritetsidelogi og ensretting. Det er også en beretning om hva som skjer i et samfunn hvor høyrekreftene blir for sterke og setter grenser for hva de liker og ikke liker av meningsytringer. Sånn sett har det sterk aktualitet for oss i dag, ikke minst for den politiske situasjonen i Norge.

Jutta Ditfurth har bakgrunn som sosiolog og journalist men er mest kjent for å være en av de som sto bak miljøpartiet De Grønne.

Dessverre lider boka av mye dårlig språk. Det skulle vært luket ut ved oversettelsen. Men denne er heller ikke helt god enkelte ganger.