Oslo Konserthus 3.10.2003 Ultima 2003 – ÅPNINGSKONSERT Jon Øivind Ness: George gets a make-over (Misreadings of Gershwin) , Hafli Hallgrimsson: Cellokonsert nr. 2, Christian Eggen: Gammel bagatell, Pierre Boulez: Fra Douze Notations for klaver og orkester,
Oslo-filharmonien, Truls Mørk – cello, dir.: Christian Eggen
Det var ikke den helt store formelle susen over åpningskonserten av årets Ultima-festival. Statsråder og andre nobiliteter glimret med sitt fravær, og kanskje var det like greitt.
For samtidsmusikken har fremdeles trange kår i kongeriket. Det har vi til ettertrykk fått bevist både titt og ofte, ikke minst i den prioritering det offentlige gir til ny satsing.
Og kanskje er det dette som ligger bak den lave profilen som årets festival holder, er ikke det offentlige fornøyd med oppegående komponister som lager ny og frisk musikk før de har vært døde i to hundre år, kan det være det samme.
For Ultimafestivalen skal også vise oss det som kan synes som ubehagelig, det som kan oppfattes som uvandt, nytt og kanskje sjenerende. Det som ikke låter for ørene våre slik vi ville ha forventet er uansett om vi liker det eller ikke, morgendagens ‘klassiske’ musikk. Her må vi bare notere at et 110 kvinner og menn stilte helhjertet opp i kveld, et av verdens beste orkestre ga sitt fulle for å vise at i hvert fall de stiller opp!
Det kunne også trenges, for et par av verkene i kveld var avhengig av mer enn entusiasme. Desto klarere var det å registrere at islandske Hafli Hallgrimssons nye cellokonsert var et verk som ga oss mer enn det fornuftsmessige og korrekte i forhold til å ta i mot ny musikk. Her sto klangene opp mot hverandre, foredratt i et langsomt tempo hvor Truls Mørks cellostemme delvis sang over og delvis under den rike orkesterkoloritten.
Det var et stykke musikk som gjorde inntrykk, og i andre sammenhenger ville vi ha sagt ‘behagelig’, men det er et ord som ikke hører hjemme i en omtale av Ultima-festivalen.
De historiske linjene ble vi for alvor vist i framføringen av fem av Pierre Boulez’ notasjoner fra 1945. Skrevet av en ung komponist som begynte å trå den stien som førte til serialismen og en videreføring av Anton Webern og tolvtoneteknikken, en retning som ble dominerende i opptil flere sekler.
Vissheten om at denne komponisten er i full vigør den dag i dag, over femti år etter, gjør at vi på en måte får et historiens sus over en slik framføring. Den gang viste ingen hvem Boulez var, i dag kjenner de fleste ham som en fremragende dirigent og den yngre generasjon som tolker av Frank Zappas orkesterverk. Men at han først og fremst er komponist viste disse verkene oss.
Dermed har vi en uke med ny musikk foran oss. Vi går til den med åpne ører og nysgjerrig hug.
