Marita Liabø: Under brua, Gyldendal 2006, 231 s.
En skallet sogning går på fylla i Tromsø. Han blir funnet nedfrossen og mer død enn levende av ei jente som sitter ved senga hans da han våkner på sykehuset. Gradvis blir han fascinert av denne jenta og han oppsøker henne i Oslo. Mesteparten av boka går med på å beskrive hvordan disse to skjøre menneskene nærmer seg hverandre, og støtes fra hverandre.
Historien er ikke stor, og den er langt fra uvanlig. Det som gjør denne boka så fengslende er Marita Liabøs svært levende måte å framstille den på. Hun går på en måte inn i skallen på gutten og lar hans tanker prege historien. Gjennom dette går det opp for oss at også jenta har sin egen historie, en riktig fæl historie, og den porsjoneres ut til oss uten å overtydeliggjøres eller gjøres for dramatisk eller detaljert.
Det finnes tretten på dusinet av bøker hvor unge menn går på fylla og skal finne sin identitet – unge kvinner deslike – men dette er ikke en av dem. Fortellingen er intelligent gjort, med masse sidespor og assosiasjoner som gjør at du får mye å glede deg over ved lesningen, langt mer enn 230 sider tilsynelatende inviterer til.
Dessuten er boka holdt i en språklig frisk og frodig tone. Det er ikke bare å skildre sogningen at Marita Liabø treffer godt. Hun eier også et språk som er herlig rikt og lykkelig befridd for hverdagsligheter.
