Gunnar Kopperud: Under en hardere himmel, Gyldendal forlag 2012, 310 s.
Gunnar Kopperud går i årets bok inn i nyere norsk historie. Han har laget en fortelling rundt Norges salg av tungtvann til Israel, noe som har ført til at landet i dag er i besittelse av nok atomvåpen til å utslette hele den arabiske verden.
Dette er gruvekkende og streker opp et dystert perspektiv. Fredslandet Norge, som årlig deler ut Nobels Fredspris, har en ugjerning på sin kappe som omtrent er det styggeste vi noengang har gjort. Norge har derfor et sterkt ansvar på seg hvis israelske politikere og militære gjør alvor av det de nesten daglig truer med, angripe Iran med atomvåpen.
I seg selv er dette forferdelige perspektiver. Gunnar Kopperud har valgt å ty til det mindre formatet framfor å slå på stortromma. Han lager en fortelling om en ung norsk student på vei med båten til Newcastle i 1959 og som ved en tilfeldighet får festet til fotoapparatet et skip med Nor-Atoms containere på dekket på vei gjennom det trange Drøbaksundet (!).
Litt kunstneriske friheter må altså til for å skape rammen til denne fortellingen. Vi følger denne studenten til London hvor tre etteretningstjenester er på jakt etter ham og filmen, den norske, britiske og israelske. Dessuten rasler IRA i bakgrunnen.
En tidligere kommunist som var med i samme motstandsgruppe som studentens far, får nyss om denne affæren og drar over til London for å advare ham.
I formen er det lagt til rette for en slags thriller, men boka kan også by på overraskende gode skildringer, bl.a. fra guttens studieliv. Forfatteren bruker formen av en fiktiv spenningsbok i stedet for å skrive en dokumentarbok hvor det er vanskelig i dag å grave fram hva som egentlig skjedde.
I hvert fall er det helt sikkert at det var Jens Chr. Hauge som ut fra sin ledende stilling i politikk og nærinsgsliv ordnet dette for israelerne. I boken legger forfatteren dette til Youngstorget – Hauge hadde et slags kontor i baktrappen til femte etasje, Arbeiderpartiets kontorer – men det er partisekreær Haakon Liesom uten at navnet hans nevnes i boka er fikseren og den onde skurken.
Dokumentarthriller er velskrevet og til dels fascinerende. Det viktige er at den setter lys på noen av våre spøkelser. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å gjøre dette godt igjen før katastrofen er der?
