Oslo Konserthus 16.8.2013 Oslo Kammermusikkfestival – Stig Nordhagen: Huldra (bestillingsverk) Lutoslawski: Fire sanger fra Chantefleurs et Chantefables, Grieg: Norsk dans nr. 1, Grieg: Tre sanger; Solveigs sang, En svane, Solveigs vuggesang Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5, Solveig Kringlebotn – sopran, Ungdomssymfonikerne, dirigent: Ole Kristian Ruud
Som vi har opplevd tidligere ved denne festivalen – og ved besøk av venezuelandske ungdomsorkestre – kan ungdommelige entusiasme omtrent ta luven fra omtrent alt annet. Det bringer fram en dimensjon i musikken som gjør det det smitter ved sin livsglede og stå-på-humør.
Ungdomssymfonikerne har i mange år markert seg sterkt i bildet her hjemme, og også utenlands. Orkesteret består av musikkstudenter av høy kvalitet. De har nettopp vendt tilbake fra Berlin hvor de har spilt i Konzerthaus.
Lutoslavski sto sentralt på denne Berlin-turen som det også gjorde på konserten her hjemme. Det var Solveig Kringlebotn som sto for framføringen av Chantefleurs et Chantefables. Det var også hun som urframførte dette verket etter ønske fra komponisten på Promskonserten i Albert Hall i 1991.
Hun framførte bare fire sanger av de i utgangspunktet naive og enkle barnerimene, men hun eier en måte å formidle disse sangene på som hun står seg godt med. Senere på programmet framførte hun noen av Griegs mest kjente og kjære sanger. Rent, klokkeklart og uten dilldall av noe slag.
Konserten innledet med en urframføring av Stig Nordhagens Huldra, et stykke musikk hvor tittelen sier det meste. Skogmusikk, brå kast, mystisk skjønnhet og noen fjerne toner av folkemusikk gjorde at vi likte dette verket.
Ungdomssymfonikernes oppvisningsnummer ved denne konserten var utvilsomt den femte symfonien til Sjostakovitsj. Dette er komponistens mest framførte symfoni. De unge musikerne gjorde dette til en festforestilling, en oppvisning i spilleglede og godt humør. Symfonien inneholdt nettopp de ingrediensene som et ungdomsorkester vet å utnytte: friske tutti-partier og mere inderlige toner. Komponisten lar det riktig stå til såvel i de store ‘sammenstøtene’ i førstesatsen som i den jublende sistesatsen. Men det som gjorde sterkest inntrykk på undertegnede var utvilsomt framføringen av den langsomme tredjesatsen. Varmt og nært.
Publikum besto for en stor del av foresatte som ville oppleve sin poder, samt et ikke uveserntlig antall av bekjente. Dette gjorde at applausviljen var større enn vanlig, noe musikere og dirigent var forberedt på. To ekstranummer ble det, under Valdres-marsjen ble det nesten wiener’sk nyttårs-stemning med taktfast klapping i salen.
Dette likte vi!
