Unni Lindell: Orkestergraven, Aschehoug, 2005, 349 sider.
Det nye året er ikke gammelt, fremdeles ruller bildene fra tsunamien over tv-skjermene. Politiavdelingen til Cato Isaksen er ikke skjermet fra tragedien, Preben Ulriksen var på ferie i Thailand da bølgen traff. Ingen har hørt fra ham siden, men i Oslo går livet sin vante gang. Midt på natten blir Cato Isaksen nok en gang trukket ut av sin varme seng. En kvinne er funnet død på Vinderen. Den døde viser seg å være bratsjisten Siv Ellen Blad. Hennes fraflyttede mann og en mulig elsker peker seg raskt ut som hovedmistenkte. Først ser saken enkel ut, men så dukker det opp flere mistenkte. Situasjonen tilspisser seg når morderen bestemmer seg for å blande seg inn i Cato Isaksens familie.
Allerede i åpningsscenen møter vi morderen, og får et innblikk i hans tanker. Fra tid til annen lar Unni Lindell oss få følge tankene til flere av de involverte, men stort sett er det Cato Isaksen vi følger. Catos hjerne scanner alt han ser og leter etter skjulte spor. Dette gjør at Orkestergraven er full av adjektiver, detaljer og nøyaktige beskrivelser. Han har en pågående kamp med hukommelsen sin, den sier i fra at det er noe han burde lagt merke til eller en assosiasjon han burde fått. Ofte tar det litt tid før han kommer på det og mange ganger viser det seg å være en omvei. Dette er med på å gjøre Cato Isaksen til en intuitiv etterforsker, noe som plager ham og han blir i forsvarsposisjon når noen spør ham ut om metodene hans.
I Orkestergraven er Cato Isaksen vel tilbake hos den første kona, og han kjenner tidsklemma på kroppen. Både sjefen hans og han selv krever at han prioriterer drapsetterforskningen først, noe som medfører at han faller inn i gamle mønstre og tar masse ansvar på jobb og ikke så mye hjemme. Denne gangen kan det straffe seg og ende opp med å forlenge etterforskningen.
Unni Lindell innfrir som alltid, Orkestergraven er nok en spennende kriminalroman som holder leseren på pinebenken til siste kapitel, selv etter at morderen er avslørt. Det eneste som er synd er at den er så udrøy, jeg slukte den grådig på noen få timer. Ikke misforstå, jeg ville ikke hatt Unni Lindells bøker noe lengre, bare oftere!
