Kathryn Heyman: Bristepunktet, Gyldendal 2001, 202 s.

Sarah vil gjerne bli sett, men det er søsteren, som er annerledes og må gå på spesialskole, som faren kaller «blomst». Enda Sarah er så tøff som hun bare klarer, sloss med guttene med bare nevene, er det søsteren som får oppmerksomheten.
Sarah vokser opp, flytter fra byen og får seg jobb i en barnehage. Barna vekker skremmende følelser i henne. Minnene og opplevelsene hun har hatt setter sterke preg på alt hun gjør. Hun får seg en kjæreste som hun elsker, men hvordan skal noen kunne klare å gi nok kjærlighet til å fylle Sarahs uendelige tomrom? Hun har en drivkraft til å slå, og en gang gjør hun det…
Første del av boken er hjerteskjærende, og jeg tar meg i å holde pusten, redd for hva som kommer til å skje. Jeg føler en enorm sympati med kvinnene i familien. Likevel irriterer jeg meg over hva Sarah kan få seg til å gjøre for å bli sett, for eksempel å sladre til faren om søsterens kattunger gjemt i klesskapet, som han i løpet av natten brenner ute på plenen. Etter klimakset i slutten av del en, kommer del to litt for brått på, og uten respekt for følelsene del en har satt i gang, bare tøffer del to kjedelig av gårde. Uansett, den tar seg opp igjen da hun møter den store kjærligheten. Dette er en fin bok for de som har interesse for psykologi og for menneskelige svakheter.
Kathryn Heyman er en prisbelønt lyriker, som også har skrevet for teater. Bristepunktet er hennes første roman.