Utstillinger i året som gikk

Hva har skjedd på utstillingsfronten i året som gikk? Av de utstillingene som har gjort særlig stort inntrykk på oss vil vi trekke fram Nasjonalgalleriets utstilling om Tidemand og Gude, malere som kanskje mer enn noen andre ga norsk natur og folkeliv et bildespråk på midten av 1800-tallet. Deres maleri Brudeferden i Hardanger er å regne som et nasjonalikon og er et bilde alle kjenner, eller burde kjenne (?). Gjennom utlån fra private samlinger, offentlige samlinger og ikke minst bilder i eie av Nasjonalgalleriet ga denne utstillingen en bred presentasjon av deres mest berømte og ikke fullt så berømte verk.

Riksutstillinger har fylt 50 år og markerte jubileet med utstillingen Kunst til folket. Den politiske tanken bak Riksutstillinger var at kunsten skulle ut til alle, ikke bare de som bodde på steder hvor det fantes institusjoner. I disse femti årene har utstillinger vandret land og strand rundt og ikke minst etterlatt seg varige minnesmerker, som eksempelvis Trasop skoles grafikksamling som viser bilder av ulike motiver og stilarter, bilder som speiler blant annet femti- og sekstiårene. En viss vekt er lagt på 60- og 70-talls kunstuttrykk da også de politiske spørsmål kom brennende nærme. Kunstgruppa GRAS sto her sentralt.

Museet for samtidskunst viste Latterens uttrykk, samlingen i perspektiv 7. Utstillingen fyller opp det tematiske emnet med en stor mengde norske og internasjonale kunstnere. Utstillingen var en fin oppfølger fra forrige temautstilling, Melankoliens uttrykk.

På Høvikodden kunne vi dette året se en utstilling med samtidskunst fra India, The Tree from the Seed. Tolv kunstnere viste sine verk og hva som rører seg innen samtidskunst i India, noe som kanskje går på tvers av tradisjonelle forestillinger om dette mangfoldige og enorme landet.

På Stenersenmuseet viste Storebrand-konsernet fram omfattende deler av sin kunstsamling, storebrand@stenersen – et konsern samler kunst. Det er som å gå gjennom norsk kunsthistorie fra de siste hundre år – med tillegg til internasjonale navn. Hvorfor kan vi ikke se kunsten fra flere andre store konsern – eller er det bare Storbrand som er opptatt av kunst? Hører du Røkke?

Stenersenmuseet satte fokus på kunstsamleren og mesenen Rolf Stenersen i utstillingen Stenersens Munch. Samarbeidet de to i mellom varte lenge og kunstneren forærte ham en rekke arbeider. Aksjemekleren og kunstsamleren skrev også en biografi om Munch på bakgrunn av deres lange bekjentskap.Mange av kunstnerens største arbeider ble også i sin tid kjøpt inn av Stenersen.

Astrup-Fearnley museet for moderne kunst hadde utstillingen Maleriet tørker aldri… Refleksjoner over malerier i Astrup Fearnley Samlingen, en interessant og tankevekkende utstilling med arbeider av blant andre Andy Warhol og Odd Nerdrum.

Galleri Riis viste nye malerier av den Berlin-bosatte professor Olav Chr. Jensen, Some Secrets, some Thinking Bells, some Late Palindromes, some Time Paintings, some Brown Paintings. Han viste ti nye malerier, alle fra de senere årene.

Vigeland-museet viste “Mann og kvinne” motivet i Gustav Vigelands kunst, et tema han alltid beskjeftiget seg med i sin kunst. Utstillingen viste for det meste skulpturer og skisser til disse.

På Kunstnernes Hus kunne vi se Etter Columbus.com som var samtidskunst fra Haiti og Den Dominikanske Republikk. Utstillingen viste et mangfold i uttrykk som er både slående og ikke minst tankevekkende.

Ellers var det Kulturspeilets inntrykk at årets høstutstilling kunne være noe i tammeste laget. Debatt og diskusjon ble etterlyst, vekker ikke ny kunst lenger engasjement?

Frodig og fandenivoldsk var Oddvar Torsheims visitt på Galleri 27, festar og gjestar. Kommentarer både innen storpolitikk og lokalpolitikk er noe vi setter pris på både med hans bilder og kommenterende tekster.

Utstillingen “Bare Bull”. Om kunstnerbrødrene Bull og norsk kulturliv på 1800-tallet er en utstilling som fortsatt vises i Oslo før den skal videre til Bergen ved festspilltider. Utstillingen om de talentfulle brødrene fra Bergen er basert på nyere forskning og bringer frem mye stoff som har vært ukjent til nå. Bull var ikke bare den berømte fiolinisten, det var også arkitekten som sto bak Østbanen i Oslo og en tredje bror som hadde et tildels opprivende liv som endte som kunstmaler i Australia.