Grieg/Ibsen: Peer Gynt
Svein Sturla Hungnes, Marita Kvarving Sølberg, Kari Simonsen, Håkan Hagegård, Ingebjørg Kosmo, Ståle Bjørnhaug m.fl., Bergens-fiilharmonikerne dir.: Ole Kristian Ruud, Studiopptak av Svein Sturla Hungnes konsertversjon fra 2003, BIS SACD 1441/42
Dette er rett og slett en Peer Gynt som slettes ikke likner noe av det som er kommet tidligere. Ved Grieg-jubileet for noen år siden ga Deutsche Grammophon oss den (til da) ultimate versjonen med Toralv Maurstad,Wenche Foss og Göteborg Symfoniker. Senere har vi fått flere innspillinger som kombinerer musikken med en komprimert teaterversjon. Den Norske Opera gjorde sin vellykkete versjon som nådde helt til Spania og til og med til St. Petersburgs Hvite Netter-festival i år, se forøvrig vår omtale av denne forestillingen.
Vi har også opplevd senere versjoner, som den sveitsiske fransktalende konsertversjonen – tidligere omtalt i Kulturspeilet, se denne.
Men så får vi altså Bergens-utgaven som står i en klasse helt for selv. For det første er vesentlig mere deler av selve den talte dialogen med. Her får vi bukkerittet og andre deler av stykket å glede oss med. Selve dramaet om Peer Gynt blir sterkere, tekst og innhold står på atskillig tryggere grunn. Det fornemmer oss også at småkuttene vi hører av musikk, og som vi før knapt la merke til, har fått en større betydning og plass. Vi hører faktisk mer enn hva vi har gjort før.
Dermed ikke sagt at denne Bergensutgaven har mer musikk av Grieg enn tidligere versjoner, men musikkbitene faller bedre på plass og får et bedre uttrykk. De slipper å stå isolert, som eksempelvis det korte attensekunders kuttet med musikk i møtet med den grønnkledte. Og som eksempelvis i skipsforliset i femteakt. Den dramatiske talte dialogen står mesterlig flettet sammen med musikken.
Djevelsk blir også musikken til Dovregubbens hall. Trollenes bestialske utrop, musikkens driv og den lange dialogen gjør tilsammen en scene som dette til sterkt minnesverdig. I det hele tatt er all kombinasjonen av dialog med musikk en sterk side ved alle de versjonen vi har hørt. Det som styrker denne er at vi har i tillegg mange rene og lange dialoger. Vi får en større helhet, mer totalitet.
Det er Svein Sturla Hungnes som målbærer talepartiene til Peer og Håkan Hagegård som synger det ene stedet der Peer Gynt skal synge. Morsom blir derfor overgangen mellom Hungnes og Hagegård i ørkenen. Skuespillere som Andrea Bræin Hovig, Ståle Bjørnhaug og Bjørn Willberg Andersen trer inn i de øvrige talerollene.
Noen steder synes vi at man har vært lite heldig med å feste dialogen til de digitale rullene, det blir for svakt og puslete og det virker som om det er forestillingsopptak hvor personene beveger seg fram og tilbake. Dette gjelder særlig det første møtet med Bøygen og noen av scenene med Peer. Man har vært for lite oppmerksom på balansen, og talescenenes betydning for totaluttrykket er noe undervurdert. Plateselskapet, svenske BIS, skyndte seg kanskje litt for brått for å få denne utgivelsen klar til årets Festspill i Bergen. Den bygger på den konsertversjonen som Svein Sturla Hungnes gjorde i Bergen i 2003.
Noen av talescenene har styrke i seg selv. Jeg tenker særlig på scenen med Mor Aases død, en scene som de to medvirkende – Svein Sturla Hungnes og Kari Simonsen – må ha gjort en del ganger sammen gjennom årene på Golå. Her får de sammen en nærhet som gjør stort inntrykk. Musikken som ligger bak forsterker dette.
Styrken på disse to CD’ene er utvilsomt at man har lagt så stor vakt på dialogen og talen og fått med så store deler av den på selve opptaket. Derfor kan ikke selve musikkytelsen og framføringen av den få den oppmerksomhet den kanskje fortjener. For her føyer musikken seg organisk inn i dramaet og vi fengsles av dette mer enn vi kanskje legger merke til det til tider ekspressive spillet til orkesteret. Men vi kan ikke unnlate å legge merke til en profesjonell sopran i Solveigs rolle, Marita Kvarving Sølberg. Og da blir resultatet gjerne et langt annet enn det vi ofte finner i teatret. Vi har nevnt Håkan Hagegård. Praktfulle er også Likka Leppänen og Torbjørn Gulbrandsen i scenen med tyven og heleren.
Så står også nattscenen fra femteakt – Aske, skodde, støv for vinden – fram atskillig sterkere enn vi har hørt den før. Etter vår mening er også dette lange musikkstykket kanskje Griegs fremste av all musikken til dramaet. Her hører man også hvordan Grieg kunne nå – eller nådde – langt som musikkdramatiker.
Men Griegs Peer Gynt er jo på sett og vis et Bergens-verk, i hvert fall valgte komponisten å bosette seg der etter stort sett å ha oppholdt seg i Oslo fram til 1874, året før Peer Gynt-musikken ble fullført. Bergens-filharmonien bør derfor stå på trygg grunn med denne innspillingen. De gir oss, sammen med skuespillerne, en Peer Gynt vi ikke finner i noen annen utgave på CD.
Vi nøler ikke med å anbefale denne versjonen av nasjonaldramaet, et herlig møte med Peer Gynt!
