Bare utgangspunktetet er som galest: Seksten år gamle Thea ser døde mennesker i bakerste vogna på t-banen i Trondheim (!).
Så blir også resutatet titt originalest. For disse første boksidene nærmest spruter av ungdommelig iver i en sprudlende fortelling der du tar fatt på lesingen. Dette er en frisk og uvøren bok som har nedslagsfelt langt utover de som er rundt seksten.
Tore Oksholen: Thea2 Gyldendal 2016, 477 s.
Jeg frydet meg lenge over å lese denne boka. Dels muntlig fortalt, morsomme vinkler og betraktninger og selvfølgelig breddfull av ungdommelig ensidighet og bråhet.
Thea og venninna Aina har planer om å dyrke marihuana hjemme i familiens drivhus. Underveis inntreffer en rad med merkverdigheter som stort sett tilhører ungdommens verden med mobiler, fantasier og merkelige begivenheter.
Kantene er skarpe og replikkene tilsvarende. Inntll et visst punkt. For omtrent halvveis i boka tar det slutt og det metafysiske og mystiske tar over. Nå blir fortellingen grum, mørk og uklar. Det friske og spontane forsvinner og leseren overlates til merkelige grublerier, en slags krim-fortelling dandert med mystikk og fantasi langt over det sannsynlige. Synd at det ikke holdt hele veien fordi vi hadde lenge en fornøyelig stund.
Men det må sies: glimtvis dukker den småfrekke frøkna opp igjen….
Morsomt var det i de øyeblikkene det varte – zombiene til tross!
