Oslo Konserthus 22.4.2012 Dutilleux: Mystère de l’instant, Richard Strauss: Vier letzte Lieder, Mozart: Symfoni nr. 39
Oslo-filharmonien, Camilla Nylund – sopran, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Camilla Nylund og Saraste/Oslo-filharmonien ga oss en utrolig vakker opplevelse med Richard Strauss fire siste sanger. Disse sangene komponerte Strauss som noe av det aller siste han gjorde i livet sitt etter å ha vendt hjem til et sønderknust Tyskland etter krigen og sett hvilken djevelskap og ødeleggelser vi mennesker er i stand til å forårsake. Dermed satte han kronen på verket for et langt og innholdsrikt komponistliv. Sangenes vemod og alvor understrekte klart omstendighetene rundt ham. Dette nådde også sterkt inn til oss og jeg tror at enhver som befandt seg i Oslo Konserthus i går var sterkt grepet av det vi hørte.
Sangene ble skrevet for den grandiose stemmen til Kirsten Flagstad og de er også tilegnet henne. Hun uroppførte dem i Albert Hall i London i 1950. Camilla Nylund er ikke Kirsten Flagstad men der vi kanskje savnet jerngløden i det forrige århundrets største kvinnestemme – «flytende gull på svart fløyel»som Jessye Norman uttrykte det – fikk vi til gjengjeld en innlevelse og en utrolig flott gjengiving som omtrent strakk disse femten minuttene sangene tok mot stjernene.
Før Richard Strauss fikk vi en oppvisning av strykere, hakkebrett og pauker i Dutilleux’ Mystère de l’instant, et verk som spenner mellom lys- og skyggevirkninger og som dermed var det perfekte som opptakt til Camilla Nylund og Strauss. De flakkende fiolinene var spennende å oppleve.
Som avslutning fikk vi en perfekt plassert Mozart. Ros til programmet hvor tre klart atskilte verk greidde å inngå i en nesten perfekt balanse med et avgjort stort tyngdepunkt i Richard Strauss. Mozart symfoni nr. 39 fikk oss tilbake til hverdagen, til en verden av humør og livslyst, perfekt til den vanvittige sommertemperaturen ute – nesten tyve grader midt på vinteren – og helt ypperlig til å få smilet tilbake og livslysten til å boble i oss.
