Jan Garbarek/The Hilliard Ensemble: Mnemosyne
arrangementer og tolkninger: peruvianske, skotske, engelske, franske, gammelgreske, baskiske, russiske og irakiske folkesanger, komposisjoner av Thomas Tallis, Dufay. Veljo Tormis, Hildegard von Bingen, Garbarek, William Billings ECM 465 122-2
 Seks år etter mega-suksessen med Officium kommer oppfølgeren med det vanskelig navnet:Mnemosyne. 1993-CD’en har vært ECM’s største selger gjennom tidene og utvilsomt også Garbareks og Hilliard Ensemble‘s. Sannsynligvis har CD’en solgt mer enn 1 million eksemplarer – og det er mye tatt i betraktning at musikken var tidligsakral, mer eller mindre religiøse komposisjoner av 14-16oo-talls komponister. Det geniale var konseptet: at Garbareks saxofon føyde seg inn som en menneskelig stemme, fritt improviserende og nytolkende av flere århundrer gammel stilisert musikk.
CD’en traff folk på grunn av sin nesten himmelske skjønnhet. Men den var også banebrytende på andre måter: Garbarek viste at det er fullt mulig den dag i dag å gå inn, improvisere og videretolke tidligere tiders skrevet musikk. Sånn sett er musikk noe som eksisterer her og nå og ikke er bundet av former og tid. Den taler til oss – slik den overleveres, og da er det uvesentlig hvorvidt den er komponert for 500 år siden eller i dag.
Nå foreligger oppfølgeren. Den har samme konseptet, men rammene er atskillig videre. Det noterte og fikserte i den opprinnelige musikken er ikke så sterkt til stede. I stedet legges det vekt på videretolking av musikk av et større spekter. Ved siden av Dufay, Hildegard, Tallis og de andre tidligkomponistene (som på Officium) får vi nå et stort innslag av folkesanger fra verden rundt til nær sagt alle epoker – er det mulig å gjenskape musikk fra før Kristi fødsel? – samt samtidskomposisjoner av estlenderen Tormis.
Skjønnheten i Hilliard Ensemble‘s vokale klang og Garbareks improvisasjoner på saxofon er den samme. Likevel sniker det seg inn en følelse av at dette er nesten litt for vakkert, at det kanskje er å presse en sitron litt for mye, at dette har vi hørt før. Hvor er nytolkningen?
På den annen side kan man kanskje ikke få nok av den type musikk som Officium ga oss. Derfor vil oppfølgeren hilses velkommen av alle som likte den forrige CD’en. Musikken og ingredisene er den samme, selv om selve det musikalske uttrykket er utvidet atskillig. Denne ‘utvidelsen’ fører også til at Garbarek står noe friere i bruken av saxofonen. Av og til beveger han seg også i retning et mer ‘jazz’ete’ uttrykk som i den irakiske ørnedansen.
Det er atskillig av enkeltstående høydepunkt. Vi merket oss særlig en ti minutters versjon av Hildegard von Bingens O ignis spiritus og en russisk 1500-talls salme hvor Garbareks saxofon bød på store og varme overraskelser. Garbareks egen Strofe og kontreastrofe er et stykke musikk som holder seg innen tradisjonen av det tidligskrevne. Det er både overraskende og sympatisk å se at en musiker av i dag er i stand til å nykomponere musikk etter ‘gammelt’ mønster uten at det føles kunstig eller reaksjonært.
Gjennom dette og med flere verk av den estiske komponisten Veljo Tormis forteller det at Garbarek har begynt å bevege seg i grenselandet til Arvo Pärts musikk. Hilliard Ensemble har forlengst vært inne i Pärts verden: det har i første rekke vært de som har presentert hans musikk for oss. Ved siden av Garbarek/Hilliard Ensembleer han ECM’s mest solgte på CD. Her kan vi se en linje som startet ved lanseringen av Arvo Pärt på 80-tallet og som senere innbefatter Officium og også toneskapere som britiske John Taverner: det kontemplative musikalske uttrykket som trekker bånd mellom århundregammel – også årtusengammel – musikk og dagens musikalske språk gjerne med basis i sakrale former.
Opptakene i et gresk kloster har gitt lyden en fyldig romklang. Noen ganger utnyttes den til fulle når eksempelvis Hilliard Ensemble lar stemmene flyte som instrumentalt akkompagnement som på Hildegards O ignis spiritus. Andre ganger fornemmer vi at med et slikt klangbilde er det ikke nødvendig med elektroniske hjelpemidler av noe slag. Her er det stemmen og enkelteínstrumentet som er det totale uttrykket, renskåret, ned til basis der det hele startet for noen tusen år tilbake i tid.
Det er en helhet i denne musikken. Fra peruanske folkeviser gjennom Thomas Tallis til Tormis og med sprang i tid fra flere tusen år gammel (antatt) gresk musikk til i dag, er det det samme musikalske uttrykket. Det er de fem musikernes tolkninger, videreformidlet slik de opplever musikken som er det viktigste. Slik sett plasserer de musikken universelt: former og tid spiller mindre rolle, det er den levende utøvelsen her og nå som betyr noe.
|
