Brahms: Symfoni nr. 4, Joseph Joachim: Ouverture til Heinrich IV
Oslo-filharmonien, dir.: Mariss Jansons
opptak Oslo Konserthus 14. – 15.1.1999 og 5.3.2000 Simax PSC 1205
Mens de legger Europa for sine føtter på sin turne akkurat disse dager slipper Oslo-filharmonien og Mariss Jansons sin andre CD i den planlagte Brahms-serien. For å ta det beste først: det er vakkert spilt, musikken er sødmefyllt og selv den vanligvis begredelige akustikken i Oslo Konserthus har man med mikrofoners hjelp maktet å fortrenge. De som setter Brahms over alt annet på denne jord, kan trygt kjøpe denne CD’en og nyte en feststund.
Men som vi også syntes ved deres forrige Brahms-utgivelse, symfoniene 2 og 3, er ikke dette musikk som akkurat engasjerer oss på det mest intense. Mariss Jansons synes altfor opptatt av å gjøre det perfekte, riktige – og dermed forsvinner mye av spenningen (vi er ikke av dem som mener Brahms pr. definisjon er blottet for liv, farge og spenning, til det har vi hørt hans symfonier framført med spenst og liv av det samme orkesteret og dirigent tidligere).
CD-opptaket bygger på konsertene 14. – 15.1. i fjor. Vi var til stede på konserten den første dagen – og vår begeistring for det vi hørte og opplevde var ikke rent liten. Men her ser vi hva forskjellen på en levende konsert og gjengivelsen i et CD-medium representerer: opptaket makter ikke på langt nær å fange opp den levende stemningen på konserten, den som trollbandt oss og fikk oss til å innrømme at Brahms (likevel) hadde mye for seg.
På rillene på en CD blir det ikke samme opplevelsen selv om mikrofonene retter på den akustiske miséren som Oslo Konserthus er. Det å møte orkester og dirigent i levende live skaper kontakt og innlevelse som kan gjøre selv en Brahms til en farverik komponist. Overført til CD forsvinner dessverre dette nesten helt. Og her kommer vi inn på problemstillingen som viser oss at selv nye medier – med bredbånd og fantastiske mobiltelefoner – er ingenting mot det levende møtet, det være seg i teatret, på galleriene eller i konsertsalen.
Det er synd at gjengivelsen ble så flat fordi konserten var minnerik. Vi skulle gjerne ha bevart stemningen fra den på CD!
